Dette er haiene som lever i Norge

Noen av dem er faste innbyggere som vi ser året rundt, mens andre er sjeldne besøkende som dukker opp fra fjerne havområder.  

Bli kjent med noen av de vanligste bruskfiskartene som svømmer i norske farvann. 

Brugde 

 

Brugden er den nest største fiskearten på kloden, etter hvalhaien.  

Denne imponerende skapningen vokser sakte, men kan bli over 13 meter lang. Med sin kjegleformede snute og enorme munn er den lett å kjenne igjen. 

Det latinske navnet på brugde gir oss et hint om både formen og størrelsen: "Rhinos" betyr nese, mens "Maximus" betyr størst. "Ceto" viser til en gresk havgudinne, men har også vært brukt om sjømonstre – ikke så rart når man ser hvor gigantisk brugden kan bli. 

Selv om brugden er i slekt med haier, skater og andre bruskfisk, har den et uvanlig kosthold. Den spiser bare plankton, som den filtrerer fra vannet.  

Når brugdene jakter, svømmer de ofte i flokk nær overflaten, med munnen vidåpen for å fange maten. Disse flokkene består gjerne av nære slektninger, så det er litt som en stor familiemiddag hvor alle spiser sammen. 

– Brugden svømmer generelt sakte, men noen ganger kan den øke farten mot overflaten og hoppe opp fra vannet, sånn som hvaler og delfiner. Vi vet ennå ikke hvorfor den gjør dette, men vi prøver å forstå det, sier haiforsker Aurélien Delaval 

Snuter, ryggfinner og haler av brugdene som bryter overflaten har gitt opphav til forestillinger om sjøormer, og var kanskje modell for noen av de ‘sjømonstrene’ på gamle sjøkart. 

Les mer om sjømonstre her.

Håbrann 

Håbrann er vår største hurtigsvømmende rovhai, og den er i samme familie som den fryktede hvithaien.  

Håbrannen er den vanligste arten i håbrannfamilien (Lamnidae), også kalt makrellhaier, i nordlige farvann. Den er utbredt i hele Nord-Atlanteren og Middelhavet, men også langs norskekysten til det sørøstlige Barentshavet. 

Vanligvis holder den til et stykke ute på havet, hvor den jakter nær overflaten. Om vinteren trekker den dypere – ned til 200–1000 meter. 

Med sin strømlinjeformede torpedokropp, kjegleformet snute og kraftige hale er håbrannen skapt for fart, og er en effektiv jeger. Den jakter fisk som sild, makrell og taggmakrell, men kan også fange andre fiskearter og blekksprut. 

Akkurat som de andre makrellhaiene har håbrannen flere rekker med tenner, som gradvis kommer fram etter hvert som den fremste rekken slites ned. 

Hannene blir kjønnsmodne når de er 4–5 år gamle, mens hunnene når denne fasen litt senere, etter 5–7 år.  

Håbrannen er ovovivipar. Det betyr at eggene klekkes inne i moren, og at hun føder levende unger.  Drektighetsperioden varer rundt 8 måneder, og småhaiene fødes mellom mai og juni, da er de allerede omtrent 60 centimeter lange og klare til å jakte. 

Havforskningsinstituttet merker håbranner for å forstå deres vandringsmønstre bedre. Foreløpige data viser at haier merket utenfor Lofoten kan svømme opptil 100 kilometer på én dag, i vidt forskjellige retninger. 

Les mer om de reisende her.

Håkjerring 

Håkjerring er en langsom og dvask hai. Det kommer også frem fra det latinske navnet “somniosus” som betyr “den søvnige”. Håkjerring er utbredt langs det meste av norskekysten og i andre nordlige og arktiske farvann. 

Selv om “den søvnige haien” ikke er like rask som håbrannen, kan den likevel fange byttedyr som store torskefisk, sjøfugl, og sel. Man har også funnet rester av hval, reinsdyr og hest i magen på håkjerring, antagelig fra druknede dyr. 

Håkjerringen vokser sakte og kan bli veldig gammel, ofte over hundre år, og muligens flere hundre. Prøver har vist at hunnene kanskje ikke blir kjønnsmodne før de nærmer seg hundre år. 

Et litt uvanlig trekk ved håkjerringen er at den ofte har parasitter som henger fra øynene. 

– Den svekker sannsynligvis synet, men det ser ikke ut til å være et stort problem for haien, forklarer Delaval og fortsetter: 

– Som mange andre haier, har håkjerringen en god luktesans som kan fange opp byttedyr på flere kilometers avstand, og en elektrisk sans som registrerer muskelbevegelser fra dyr i nærheten. 

Pigghå 

Pigghå er blant de vanligste bruskfiskartene i verden, også langs hele norskekysten. Den har en verdensomspennende utbredelse.

De svømmer i store stimer, der hannene og hunnene, samt de store og små, holder seg i egne grupper. 

Pigghå har blant de lengste svangerskapsperioder vi vet om. Hunnene går gravide i opptil to år, og føder mellom 7 og 20 unger i hvert kull. Men selv etter fødselen tar det lang tid før de er klare til å reprodusere selv. Pigghåene blir ikke kjønnsmodne før de er mellom 10 og 20 år gamle. 

I motsetning til de fleste gytende benfisk, som produserer mange egg med mindre energi, bruker bruskfisk mye mer energi på færre avkom.   

– De nyfødte haiene er i hovedsak miniatyrversjoner av de voksne, fullt utrustet til å svømme og jakte fra fødselen av.  

Pigghå var tidligere ettertraktet for både leveroljen og kjøttet. På grunn av overfiske ble pigghåfisket stengt i over 10 år. Denne stengingen har gitt bestanden en sjanse til å komme seg, og i 2023 ble det derfor åpnet for et begrenset fiske igjen. 

Gråhai 

Gråhaien er en liten hai på opptil 2 meter, som kan minne om en pigghå, men mangler pigger foran ryggfinnene.  

Den trives i tempererte havområder verden over, fra kontinentalsokler til dypere skråninger, og kan til og med dukke opp i sørvestlige deler av Norge.  

Denne haien er en aktiv svømmer og kan migrere tusenvis av kilometer i løpet av en sesong. Den beiter på alt fra stimfisk som torsk og hvitting, til blekksprut og krepsdyr. 

Etter en drektighetsperiode på 10-12 måneder, føder gråhaien mellom 20 og 50 unger, alle klare til å utforske havet. 

Tidligere hadde den kallenavnet “vitamin shark” på grunn av leveren. Den var nemlig, en viktig kilde til vitamin A før syntetiske alternativer tok over på 1940-tallet. 

Svarthå 

Svarthå er en liten dypvannshai som lever på dybder mellom 200 og 1000 meter, spesielt i de dype vestlandsfjordene i Norge og i hele Øst-Atlanteren.  

Med en lengde på under 60 centimeter er den Norges minste hai. Til sammenligning, kan brugden bli over 13 meter lang.  

Svarthåen har en spesiell egenskap som gjør at den kan produsere sitt eget lys med lysorganer på magen. 

– Vi vet ikke helt sikkert hvorfor svarthåen produserer lys, men én hypotese er at det brukes til å tiltrekke seg byttedyr eller kommunisere med andre haier, sier Delaval. 

Svarthå har en helt spesiell parasitt som er tilpasset haiarter i slekten til svarthåen.  Parasitten, en rankefoting kalt Anelasma squalicola, fester seg til haien og får næring fra blodet og kjøttet.   

Rankefotinger er en gruppe som inkluderer rur, som vi ofte ser i tidevannssonen.  

Som mange andre haiarter er også svarthåen ovovivipar – altså at eggene klekkes inni moren. 

Småflekket rødhai 

Småflekket rødhai er lett gjenkjennelige med sin gul-brune farge og mørke flekker. Den er en liten hai, som kan bli opptil 1 meter lang. 

Den holder til på sand-, grus- og mudderbunn på 0-100 meters dyp, men kan også finnes dypere.  

Småflekket rødhai jakter om natten. Den beiter på bunndyr som bløtdyr, krepsdyr, blekksprut og små fisk.  

I motsetning til mange haier som føder levende unger, legger småflekket rødhai egg. Eggene er 5-6 centimeter lange og festes til alger eller koraller med lange tråder. Ungene klekkes etter 5-11 måneder. 

Hågjel  

Hågjel er en liten kattehai som lever på dypet og er vanlig langs store deler av norskekysten. Den er brunfarget med store, lyskantede flekker langs ryggen og har en svart munnhule, derav det engelske navnet "Blackmouth catshark".  

Den blir ikke så stor, maks på 80 centimeter. Hågjelen vanligvis mellom 200 og 500 meter, selv om den kan gå helt ned til 1000 meter. 

På menyen til hågjelen står bunndyr som kreps, små fisk og blekksprut.  

Hågjelen legger egg i små kapsler på 5-6 centimeter, men i motsetning til småflekket rødhai, har ikke eggene de snirklete trådene som fester dem til underlaget. 

Havmus 

Havmus (Chimaera monstrosa) er den eneste norske arten i bruskfiskklassen Holocephali.  

Havmusa kan ses som en slags mellomform mellom bruskfisk og beinfisk.  

Det finnes rundt 40 ulike arter av havmus i verden, og den arten som er vanlig hos oss lever både langs kontinentalskråningene og i de dype områdene av sokkelen i hele Nordøst-Atlanteren. Du finner den også i deler av Middelhavet og utenfor Nordvest-Afrika. 

Havmusa trives vanligvis på store dyp, fra 300 til 500 meter, men den kan gå helt ned til 1000 meter. Med sine store, vingeaktige brystfinner beveger den seg sakte og elegant gjennom vannet, som om den flyter langs havbunnen. 

En unik egenskap til havmusene er deres faste overkjeve, som er opphavet til navnet Holocephali, som betyr "komplett hode".  

I motsetning til haier, har havmusa kun noen få store og permanente tannplater, i stedet for de mange spisse og utskiftbare tennene som haier har. Disse tannplatene bruker den til å knuse byttedyr som krepsdyr og muslinger på havbunnen. 

Havmus er også kjent som "Chimaera", oppkalt etter et gresk mytologisk monster som var en blanding av flere forskjellige dyr. Navnet passer godt, for havmusen kan se ut som en merkelig kombinasjon av fisk og bruskfisk, og dens kaninlignende munn gir den et helt spesielt utseende. På engelsk kalles den derfor "Rabbitfish" eller "Ratfish". 

Skater 

Skatene er den mest artsrike gruppen av bruskfisk i norske farvann. Det lever trolig 14 skaterater langs norskekysten.  

Skater finnes ofte på grunt vann, men noen arter lever på store havdyp. De er eksperter på å finne mat på havbunnen, hvor de hovedsakelig jakter på små, virvelløse dyr.  

På undersiden har de et imponerende sett med elektriske sensorer som gjør det mulig for dem å oppdage byttedyr i mørket på bunnen. 

Øynene deres, som er plassert på toppen av hodet, har en viktig jobb. De sørger for at skatene ikke blir angrepet mens de selv er opptatt med å spise. 

– Det kan være veldig vanskelig å identifisere noen skatearter, fordi noen av dem ser ganske like ut. Selv med gode bilder kan eksperter slite med å identifisere dem, sier Delaval, og fortsetter: 

– Det er med hjelp av moderne genetiske undersøkelser at vi klarte å identifisere det som kalles kryptiske arter – arter som ser like ut, men som faktisk er genetisk forskjellige.