Tema: Håkjerring

Håkjerring kan bli opptil sju meter lang. Mens hvithaien er en meget hurtig og spenstig fisk, er håkjerringen langsom og dvask, noe det latinske navnet henspiller på: Somniosus, "den søvnige". Likevel er den i stand til å fange byttedyr som store torskefisk, sjøfugl og sel. Det er en hypotese at den kan angripe sovende sel. Man har også funnet rester av hval, reinsdyr og hest i magen på håkjerring, trolig fra druknede individer. Selv om den ville vært i stand til å angripe mennesker, er det ingen bekreftede historier om at de gjør det, selv ikke dykkere som merker dem under vann, er blitt angrepet.

Biologi

Håkjerring vokser tilsynelatende svært sakte og kan bli meget gamle, godt over hundre år, muligens flere hundre. Forsøksvise analyser indikerer at hunnene kan være nærmere hundre år før de blir kjønnsmodne. Veksten i bestanden etter at fisket opphørte er derfor trolig meget langsom. 

De vandrer rolig både dypt og grunt, men hva de ser der de svømmer, er litt uklart. Håkjerring har ofte en karakteristisk parasitt som henger ut fra øynene og er festet med et anker til hornhinnen. Dette svekker ganske sikkert synet, men det er neppe noen alvorlig ulempe for denne fisken. Haier har et meget velutviklet sett med sanseapparat og kan bl.a. lukte et bytte på flere kilometers avstand. De er også forsynt med en egen elektrisk sans som avslører muskelbevegelser til dyr i nærheten. 

Fiskeri

Håkjerringfisket har lange tradisjoner i Norge. På 1700- og 1800-tallet foregikk det gjerne i mindre skala nær kysten, men på begynnelsen av 1900-tallet måtte fiskerne i større grad dra lengre ut for å finne håkjerring. Man opplevde ofte store fangster i starten, påfulgt av rask nedgang etter få år med intensivt fiske i et område. Mange valgte å dra helt til Grønland for å opprettholde fiskeriet. Fisket stanset i stor grad av seg selv på 1950-tallet, selv om enkelte holdt stand til ut på 1970-tallet. Dette er trolig et tidlig eksempel på så kalt seriell utfisking, dvs. at man overfisker i ett område og gradvis flytter fiskeriet til nye områder inntil fangstene går ned også der. Selv om vi ikke har noen tall på bestandsstørrelse, er det liten tvil om at bestanden var sterkt redusert da fisket sluttet.

Etter femti år uten vesentlig fiske på bestanden er det nå igjen vanlig å finne håkjerring både i norske fjorder og til havs. Forsøksfiske, nå i vitenskapelig sammenheng, viser igjen gode fangster på kort tid. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en stor høstbar bestand i våre farvann.

Grunnen til at man tidligere fisket håkjerring var først og fremst at den har en meget stor lever som kunne brukes til tranproduksjon og som lampeolje. Selve kjøttet er i utgangspunktet giftig og er lite aktuelt som mat, uten spesiell behandling. Det ble mest brukt til hundefôr og som nødmat i dårlige tider. Islendingene har utviklet en delikatesse av fermentert og tørket håkjerring, men det er få andre som priser fiskens gastronomiske egenskaper. For tiden er det liten interesse for å ta opp igjen fisket, og arten oppfattes vanligvis som en plage for fiskerne. Den er en notorisk tyv på linebruk etter kveite og blåkveite, og den ødelegger gjerne bruket i samme slengen.

Tidligere stimulerte man fisket med bruk av ”skuddpremie” for å redusere bestanden, men dette anses ikke som aktuell politikk i dag. I stedet er det nå sportsfiskere som helst fanger håkjerring på stang. Dette er et såkalt catch-and-release-fiske, utelukkende for spenningens skyld, og fisken overlever trolig møtet med kroken uten store problemer. Noen av disse sportsfiskerne har stilt seg til rådighet for Havforskningsinstituttet og bidrar med registrering og merking slik at vi etter hvert kan få et større innblikk i både vekst, vandring og bestandsstørrelse til denne hemmelighetsfulle rovfisken.