Tema: Knølhval

Knølhvalene er mørke på ryggen og lyse, nesten hvite på buksiden, fra underkjeven og til bak analåpningen. De lange brystfinnene og undersiden av halen har individuell grad av hvitt. Knølhvalene løfter svært ofte halen før nytt dykk, og fargemønsteret på halefinnens underside blir brukt til individuell gjenkjennelse i atferdsstudier og ”merke/gjenfangst”-eksperimenter. Havforskningsinstituttet ønsker derfor flest mulig bilder i fotoregisteret vårt, og tar gjerne imot en kopi dersom du har bilde av undersiden av halefinnen til en knølhval.

Knølhvalene blir 15–17 meter lange, hunnene 1–1,5 meter lengre enn hannene. Ved kjønnsmodning er de oftest mellom fem og ti år gamle, men det varierer fra område til område. Kjønnsmodne hunner får én unge hvert annet til tredje år. Drektighetsperioden er 11,5 måneder, og kalvene er 4–4,5 meter ved fødselen. Noen kalver kan die i inntil ett år, men de begynner gradvis å ta til seg annen føde etter ca. et halvt år. Før avvenning har de har vokst til mellom 8 og 10 meter.

Knølhvalene vandrer fra kalde farvann nær iskantene hvor de beiter om sommeren, til subtropiske farvann hvor de føder unger og parer seg om vinteren. Kalvene følger mora i minst ett år, og dette betyr at det dannes en tilknytning til spesifikke beiteområder gjennom mora. Grunne farvann i subtropiske områder er kjente kalvingsområder for knølhval. Nord for den Dominikanske republikk i Karibia er det flere kjente, grunne banker der vi finner knølhval som har beiteområder langs kystene av USA og Canada, ved Vest-Grønland, Island og i Barentshavet. Sjøl om de har et felles kalvingsområde, skjer det liten utveksling mellom de forskjellige beiteområdene.

Kommuniserer med sang

Om vinteren ”synger” de kjønnsmodne hannene. Sangen er lang og variert. Alle hannhvalene i samme bestand har sanger bygget over samme grunntema, men med små individuelle variasjoner. Dette grunntemaet kan endre seg over tid, og endringene synes å være koordinert innen samme bestand. Sangen har vært tolket som en metode for å tiltrekke hunner, men nyere studier tyder på at den primært har funksjon som kommunikasjon mellom hannene, kanskje for å sette et hierarki dem imellom.

Knølhvalene synes å være lekne, de hopper ut av vannet og slår i vannflaten med de lange brystfinnene eller halefinnen. Den biologiske betydningen av denne tilsynelatende lekne atferden er ikke kjent.

Knølhvalene har en diett som spenner fra krill til små stimfisk som lodde og sild. De har utviklet en spesiell fangstteknikk: En hval svømmer i stadig mindre sirkler og slipper ut luftbobler som stiger mot overflaten. På denne måten konsentrer de byttedyrene innenfor en ”boblegardin” før de kommer til overflaten med åpen munn i sentrum av bobleringen.

Knølhval er en av de store bardehvalartene som foretar beitevandringer til nordområdene der det er høy planktonproduksjon i sommerhalvåret. Om vinteren trekker den til sørligere breddegrader for kalving og parring.

To forskningsmetoder

Havforskningsinstituttets faggruppe for sjøpattedyr arbeidet med knølhval siden begynnelsen av 1990-tallet. I 1992–93 deltok gruppen i et internasjonalt forskningsprosjekt som dekket knølhvalens kjente oppholdsområder i Nord-Atlanteren. Formålet var å kartlegge vandringsmønster og bestandsstruktur, og dessuten beregne bestandens størrelse. Dette ble gjort ved hjelp av to forskningsmetoder, nemlig fotoidentifisering og innsamling av biopsiprøver.

På den tiden var det godt kjent at undersiden av halen hos knølhval danner et mønster som er helt spesifikt for det enkelte individ, på samme måte som fingeravtrykk hos mennesker. Svært ofte løfter knølhvalen sporden når den dykker slik at disse fargetegningene lar seg fotografere. Ved å lage et register over disse bildene sammen med tid og sted for observasjonen, kan vi ved ”gjenfangster” danne oss et bilde av bevegelsene deres. På den måten ble det fastslått at knølhval fra Barentshavet overvintrer i Karibia, og at det er liten utveksling av individer mellom de forskjellige beiteområdene i nord. Dette betyr at kalvene lærer vandringsruten av mødrene som de følger det første leveåret, og beholder dette vandringsmønsteret gjennom hele livet.

Du kan også bidra

Etter hvert har vi opparbeidet en betydelig bildesamling som dekker norske farvann, Barentshavet, Svalbard og Jan Mayen. Storparten av bildene er samlet inn gjennom Havforskningsinstituttets toktaktivitet, men også med bidrag fra Kystvakten, andre større båter og privatpersoner som gjør observasjoner fra for eksempel fritidsbåter. Alle som vil bidra til forskningen vår kan sende halebilder med angivelse av sted og dato til Post@hi.no. Fra bildesamlingen ser vi for eksempel at hval som nå ses utenfor Nord-Norge, tidligere har vært registrert i Barentshavet.

Biopsiprøver samles inn ved å skyte en liten pil inn i hvalen. Pilen faller av og plukkes opp, men har da tatt med seg litt hud og spekk som kan benyttes i forskjellige analyser, blant annet til å bestemme en genetisk profil for individene. Mitokondrielt DNA nedarves kun gjennom mor, og DNA-analysene har fastslått at det er flere slike morslinjer som fordeler seg med karakteristiske frekvenser over beiteområdene i nord.

Tar en svipptur til Karibia

I de senere årene har vi også merket en del dyr med satellittmerker for å få flere detaljer om hvordan de bruker beiteområdene. Et generelt trekk synes å være at de beiter i 2–3 uker innenfor et avgrenset område før de forflytter seg til et nytt område. Utvandringen fra Barentshavet starter i november, og når de har forlatt området, går ferden ganske direkte mot overvintringsområdene i Karibia. De siste årene har vi sett at overvintringen av sild utenfor Nord-Norge har forsinket denne utvandringen, fordi en stor del av bestanden benytter anledningen til å tanke ekstra opp før ferden sørover, og derfor følger silda for en kortere eller lengre tid.

Fakta om sjøpattedyr

Sjøpattedyr er pattedyr som lever i og henter sin føde fra sjøen, men som alle andre pattedyr er de varmblodige, har lunger og puster luft. De føder levende unger som er avhengige av melk fra moren inntil de er tilstrekkelig utviklet til å fange sin egen mat.

Sjøpattedyrene deles inn i tre hovedgrupper: hval, sel og sjøkyr. Hvalene og sjøkyrene er plasserte i egne ordener, Cetacea og Sirenia.