Gå til hovedinnhold

Tema: Kolmule

Kolmula (Micromesistius poutassou) er en liten torskefisk som hovedsakelig holder til i Nordøst-Atlanteren og i Middelhavet. Den er en av de mest tallrike fiskebestander i de midterste vannlagene i Nordøst-Atlanteren. Arten er mest alminnelig på 100–600 meters dyp, men den kan også svømme nær overflaten i sammenheng med døgnlige vertikale vandringer. På grunt vann kan arten svømme nær bunnen.

Kolmula i Nordøst-Atlanteren betraktes forvaltningsmessig som én bestand, men består av to hovedkomponenter, en nordlig og en sørlig, med en grov separasjonslinje på Porcupinebanken vest for Irland. Noen norske fjorder og Barentshavet har lokale bestandskomponenter, selv om de store mengdene av kolmule sett i Barentshavet i de siste årene hører til den atlantiske hovedkomponenten.

Kolmula spiser for det meste krepsdyr som krill og amfipoder, og stor kolmule spiser gjerne småfisk, inkludert ung kolmule. Det hender at den må konkurrere om maten med sild og makrell. Dette er mest vanlig for ung kolmule (0- og 1-åringer), som holder seg høyere oppe i vannet. En del rovfisk og sjøpattedyr beiter på kolmule, og den er for eksempel en viktig del av føden til sei, blåkveite og grindhval.

Hver vinter vandrer voksen kolmule til gyteområdene vest for De britiske øyer for å gyte. Egg og larver transporteres med havstrømmene, og driftmønsteret varierer fra år til år. Larver fra gyting vest for Irland kan for eksempel ende opp både i Norskehavet og i Biscayabukta. Det viktigste føde- og oppvekstområdet er Norskehavet.

Fiskeri

Hovedfisket skjer langs kontinentalskråningen og bankene vest for De britiske øyer og ved Færøyene, hvor kolmulen samler seg for å gyte om våren. Norge har her operert med over 40 ringnotfartøyer utstyrt med pelagisk trål. Også Russland, Færøyene, Island og Nederland er store aktører i kolmulefisket, men alle EU-land langs kysten fra Portugal til Sverige deltar.

 

Kolmula forekommer i norsk økonomisk sone, i økonomiske soner i andre land (inkludert flere EU-land, Island og Russland) og i internasjonalt farvann. 

ICES (Det internasjonale råd for havforskning) har ansvaret for bestandsberegninger. Disse beregningene er basert på historisk fangststatistikk og toktdata; de akustiske målingene av gytebestanden som Norge deltar i er den viktigste fiskeriuavhengige datakilden.

Den første internasjonale avtalen angående kolmulefisket kom på plass i 2005 etter mange år med forhandlinger. Dette var en rammeavtale for forvaltningen av kolmule mellom kyststatene EU, Norge, Island og Færøyene. Siden har denne vært fulgt opp gjennom årlige kvoteavtaler. I 2008 ble kyststatene enige om en langsiktig forvaltningsstrategi basert på en fiskedødelighet, F. Denne forvaltningsstrategien har vært revidert flere ganger senere, og i 2017 evaluerte ICES den foreløpig siste og fant den å være i tråd med føre-var-prinsippet. Kyststatene ble da også enige om å følge denne forvaltningsstrategien med tilhørende høstingsregel. Rådet fra ICES blir nå gitt i henhold til denne forvaltningsstrategien. Det har siden 2013 vært uenighet mellom kyststatene om fordelingen av den totale kvoten. Dette har siden ført til at det har blitt fisket mer enn kvoteanbefalingen fra ICES selv om det har vært enighet om totalkvote.  

Forskning ved Havforskningsinstituttet

Norge gjennomførte det første toktet på gytefeltene vest av De britiske øyer våren 1972. Med noen få unntak har dette vært gjennomført hvert år siden 1979. Frem til begynnelsen av 2000-tallet var det bare Norge og i noen år Russland som dekket gytebestanden med tokt i gytetiden. Den internasjonale toktvirksomheten er siden 2004 koordinert av ICES og har fra da hatt deltagelse fra Nederland, Irland, Færøyene, Russland og Norge i perioden fra 20. mars til rundt 10. april. Russland har ikke deltatt etter 2014. Bestanden blir også akustisk mengdemålt i Norskehavet på toktene i mai og i juli hvor det også måles yngre kolmule.

Kolmula forekommer også på bunntråltokt. På vintertoktet i Barentshavet er kolmula ofte meget vanlig. Det har vist seg at kolmuleindeksen fra Barentshavet om vinteren kan gi en første indikasjon på god rekruttering. Sterke årsklasser synes å slå i større grad inn i Barentshavet enn svakere.
 

Kolmulen har en levetid på opptil 20 år, men blir sjeldent mer enn 10 år. Foto: Stine Karlson / Havforskningsinstituttet