Tema: Spermhval

Spermhvalen holder til i dyphavet utenfor eggakanten. Vi antar at den beiter på blekksprut og forskjellige fiskearter som lever på middels dyp. Spermhvalen kan ligge lenge i overflaten. Ryggfinnen er liten og oftest viser spermhvalen halefinnen når den dykker for å beite etter en hvileperiode på overflaten. Spermhvalen kan dykke ned til minst 1000 meters dybde og være under vann i opptil én time.

Spermhvalens hunner og unger lever sammen i familiegrupper. Hannene utstøtes når de blir kjønnsmodne. Mens familiegruppene lever i tropiske og subtropiske strøk, trekker hannene mot høyere breddegrader, der de lever som enslige individer, eller i små ”ungkarsgrupper”. Norskehavet er et slikt område med bare hanner.

I Norskehavet er det omkring 6 000 spermhval, og spesielt store ansamlinger finner vi vest av Andøya, i tilknytning til Bleiksdjupet.

Spermhval på ville veier

Ved flere anledninger har flokker av spermhval gått inn i Nordsjøen for så å ende sine dager på sandbankene langs kysten av Danmark, Tyskland, Nederland, England og Belgia. Spesielt på den danske vestkysten, i nærheten av Römö, har det vært mange strandinger. I 1996 gikk en flokk på 16 spermhval på grunn her, og i 1997 en flokk på 13. Vinteren 2017 strandet ca. 30 spermhvaler helt sør i Nordsjøen langs kyststripen fra Tyskland, Nederland, Belgia og til England.

Spørsmålene en så kan stille seg, er hvorfor i all verden de går inn i Nordsjøen? Og så; hvorfor ender de sine dager der ved å gå på grunn?

Flere teorier er lansert. Sykdom kan være en årsak, spesielt når det dreier seg om enkeltdyr, men virker ikke som en god forklaring når store grupper setter livet til. I de tilfellene der dyrene har blitt undersøkt etterpå, har en heller ikke kunnet påvise en sykdomsårsak.

En annen hypotese er at spermhval, og tannhval generelt, orienterer seg etter et "geomagnetisk kart” og at magnetiske forstyrrelser som for eksempel fra solflekkaktivitet, gjør at de kommer ut av kurs. Dette har særlig vært diskutert som en årsak når det gjelder tannhvalarter som grindhvalen, der det gjerne er en spesiell hval som leder gruppen. I tilfeller der slike grupper strander og man har klart å få dem “sjøsatt”, strander de ofte like etterpå igjen. Det har da vært spekulert i om det geomagnetiske “kompasset” er helt ute av lage hos lederhvalen.

Men forklaringen på strandingene i Nordsjøen som nok har flest tilhengere, er knyttet til spermhvalens bruk av såkalt ekkolokalisering. Som alle tannhval har spermhvalen to akustiske systemer. Det ene går på lavfrekvente lyder som bærer over lange avstander i vann, og brukes til kommunikasjon mellom individer. Det andre systemet – “sonaren” – brukes til å lokalisere byttedyr og bestemme bevegelse.

I våre farvann har spermhval fortrinnsvis tilhold i norskehavsbassenget, og da spesielt i tilknytning til undervannsraviner som Bleikdjupet utenfor Andøya. En viktig vandringsvei ut og inn av dette området går gjennom Færøyene–Shetlandkanalen. Spermhvalene følger de bratte kontinentalskråningene, og det er nærliggende å tro at enkelte av dem kan bli “lurt” av Norskerenna slik at de blir ledet inn i en blindgate som fører dem inn i den grunne Nordsjøen. Der får de antakelig problemer med å orientere seg fordi sonarekkoene ikke blir kastet tilbake på en informativ måte i de grunne farvannene med sandbanker, og det ender med grunnstøting.

Bestanden av spermhval i Norskehavet er beregnet til vel 6 000 individer. Dette dreier seg utelukkende om hanndyr, siden spermhvalhunnene lever sammen med avkommet i familiegrupper i varmere farvann, hovedsakelig sør for om lag 45ºN.

Unge, seksuelt inaktive hanner danner egne grupper. De eldre hannene lever oftest solitært, og det er spesielt disse som har beitevandringer til nordområdene.