Fremmedstoffer i flekksteinbit, gråsteinbit og vassild/strømsild

Kartlegging av miljøgifter i ville fiskebestander og annen sjømat gjøres regelmessig på vegne av Mattilsynet for å undersøke om sjømaten som blir omsatt er innenfor gjeldende grenseverdier i EU og Norge (EU, 2023, FOR-2015-07-03-870).

I perioden 2019-2023 har vi i programmet «Miljøgifter i fisk og fiskevarer» gjennomført en kartleggingsundersøkelse av innholdet av miljøgifter i steinbit og vassild. Vi har tre steinbitarter i norske farvann: Gråsteinbit, flekksteinbit og blåsteinbit. Men siden blåsteinbit sjelden blir brukt som menneskemat, har vi kun undersøkt flekksteinbit og gråsteinbit. I tillegg undersøkte vi vassild, som blir brukt mye i produksjon av fiskeprodukter som fiskekaker. Siden det kan være innblanding av den nært beslektede arten strømsild i fangstene i de sørlige fangstområdene, undersøkte vi også strømsild fra én stasjon til sammenligning. For de undersøkte artene har vi lite data på nivåer av fremmedstoffer fra tidligere, til tross for et pågående fiskeri.

1.1 - Flekksteinbit og gråsteinbit

Flekksteinbit (Anarhichas minor) og gråsteinbit (Anarhichas lupus) tilhører steinbitfamilien og har en del fellestrekk. Begge arter har karakteristiske store tenner og kroppsformen er lik, men voksne individer er lett å skille på fargen. Mens flekksteinbit har svarte prikker på lys til brunlig bakgrunn, er gråsteinbiten grå med mer eller mindre utpregete mørke tverrgående striper.

I norske farvann er Barentshavet det viktigste utbredelsesområdet for flekksteinbit. Gråsteinbit finner man både i Barentshavet og videre langs hele norskekysten og i Nordsjøen. Begge artene trives på ulike dyp ned til flere hundre meter, og gråsteinbit kan man tidvis finne på veldig grunt vann.

Flekksteinbit kan bli noe større enn gråsteinbit med opptil 180 cm og 26 kg og kan oppnå en alder av 40 år. Gråsteinbit kan bli opptil 125 cm, 20 kg og 20-25 år gammel. Det har blitt vist at flekksteinbit vokser mye fortere enn gråsteinbit under samme forhold (Moksness, E., 1994), mens begge arter blir gytemodne ved en lengde på rundt 55 cm (fishbase.se). Begge arter har indre befruktning. Mens de viktigste gyteområdene for flekksteinbit trolig er i den sørvestlige delen av Barentshavet, fra 300 til 400 meters dyp, så antas det at gråsteinbit gyter nær kysten, i fjorder og våger på 50-150 meters dyp. Det er antatt at hannen av begge arter passer på eggene til de klekker. Fiskene gyter antakelig alle egg på én gang, men gyteperioden kan strekke seg over flere måneder, fra mai til oktober. Føden er ganske lik for begge artene og er dominert av pigghuder (kråkeboller), skjell, snegler og krabber. Fisk blir en viktigere del av dietten jo eldre fisken blir. Tennene skiftes ut hvert år, og i denne tiden tar ikke steinbiten opp mye føde og man tenker at dette skjer i samme periode som hannene passer på eggene.

Begge artene er populære matfisker og blir fisket målrettet. Fiskeriet følger utbredelsen og flekksteinbit blir fisket mest i Barentshavet og sør til statistikkområde 05 ved Lofoten. Også gråsteinbit blir fisket mest i Barentshavet, spesielt statistikkområde 20, men også til en viss grad langs hele kysten og i Nordsjøen. Den samlede fangsten per år for flekk- og gråsteinbit lå rundt 5000 tonn de siste fem årene. Mens flekksteinbit var den dominerende arten med en fangstandel av mer enn 70%, så har andelen av gråsteinbit i fangstene økt de siste årene til omtrent 50% i 2022.

1.2 - Vassild og strømsild

Vassild (Argentina silus) og strømsild (Argentina sphyraena) tilhører samme familie og har nesten likt utseende. Vassild blir imidlertid generelt større og har en mer nordlig utbredelse enn strømsild. Vassild forekommer i Nordøst-Atlanteren fra Øst-Grønland til Nordsjøen/Skagerrak, nordover langs norskekysten og inn i sørlige deler av Barentshavet. Vassild liker dypt vann og i norske farvann finner vi den ofte dypere enn 300 m på sokkelen og ned mot 800 m på Eggakanten, i tillegg til i dype sokkelområder og fjorder fra Skagerrak og Norskerenna til Barentshavet. Utenfor Midt-Norge finner vi vassild i relativ stor tetthet på sokkelen. Når vassild blir større står den som regel dypere, og de største individene finnes ofte dypere enn 400 meter. Strømsild finner man sjeldent lenger nord enn 62°N og den står ofte noe grunnere enn vassild, selv om den også trives best på dypt vann.

Vassild kan blir mer enn 60 cm lang og kan nå en levealder på over 40 år. Den blir gytemoden i 7-årsalderen ved omtrent 27 cm lengde. Gytingen skjer for det meste om våren, men den kan foregå over en lang periode. Strømsild er mindre, stort sett ikke større enn 30 cm, og blir kjønnsmoden ved en lengde på 12-13 cm. Føden til vassild og strømsild består av plankton og småfisk. For strømsild er det også beskrevet at den beiter på bunnlevende organismer (Scott & Scott, 1988).

Vassild blir fisket målrettet i Norskehavet på dypere del av sokkelen fra Stad til Lofoten med bunn- og semipelagisk trål. Den har et minstemål på 27 cm og båtene som deltar i fisket trenger konsesjon og må forholde seg til fartøykvoter og totalkvoter. I direktefangsten er fiskene ofte 30–40 cm lange, men større individer forekommer. Lenger sør er vassild og strømsild bifangst i fiske etter andre arter i Norskerenna i Nordsjøen. Her forekommer det også blandingsfangster av begge artene. Fangstene varierte i 2018-2022 mellom 12 og i underkant av 24 tusen tonn til en samlet fangstverdi av 57 til 73 mill NOK (Fiskeridirektoratet, 2023). Det foregår lite fiskeri i fjordene.

Når disse artene blir brukt som mat for mennesker er det som regel i form av fiskepudding, fiskeboller og fiskekaker. Kjøttet har gode bindeegenskaper, og er derfor en populær ingrediens i disse produktene. I sjømatprodukter blir vassild som oftest betegnet som «hvitlaks».

2.1 - Innsamling av prøver

Det ble til sammen samlet inn prøver av 250 flekksteinbit fra 10 posisjoner, 176 gråsteinbit fra ni posisjoner, 325 vassild fra 13 stasjoner og 18 strømsild fra én stasjon. (Figure 1, Figure 2 and Table 1). Mellom 18 og 26 fisk ble samlet inn på hver stasjon.

Prøveinnsamlingen ble gjennomført i perioden januar 2019 til januar 2022 ved hjelp av Havforskningsinstituttets egne forskningsfartøy, den havgående og kystgående referanseflåten, andre kommersielle fiskefartøy og fritidsfiskere. Innsamlingen ble utført i henhold til en prøvetakingsplan der antall prøver fra ulike områder ble fordelt basert på fangsttall i sluttseddelstatistikken fra 2017. I tillegg ble det prøvd å dekke en størst mulig del av utbredelsen til arten. For vassild ble det også tatt en prøve i Osterfjorden som en «worst case» siden det var kjent at fisken vokser seg stor der og at det er noe forurensing i fjordområdet. Siden fiskene fra den stasjonen skilte seg vesentlig ut, ble den tatt med i figurene som en egen stasjon fra område 28 og betegnet som 28F eller 28-40.

2.2 - Opparbeiding av prøver

Prøvene ble frosset ned og fraktet som hel, rund fisk til Havforskningsinstituttet (HI). Ved ankomst til HI ble fisken tint, og lengde, vekt og kjønn ble bestemt. Leveren ble tatt ut og veid. Samleprøver av lever fra all fisk fra samme posisjon ble laget ved å ta ut like mye levermateriale fra hver enkelt fisk og slå dette sammen til én samleprøve. Samleprøver av lever ble homogenisert ved hjelp av food processor og frosset ned i tett emballasje inntil analyse.

Fisken ble deretter filetert og de skinnfrie filetene fra hver enkelt fisk ble homogenisert, frysetørket og homogenisert igjen til tørt pulver. Det ble også laget samleprøver av filet av all fisk fra samme posisjon, ved å ta ut like mye muskelvev fra hver enkelt fisk og slå dette sammen til én samleprøve som ble homogenisert og frosset ned i tett emballasje inntil analyse. Tørrstoffinnholdet i individprøver av filet ble bestemt ved å veie prøven før og etter frysetørking. Tørrstoffbestemmelse er en akkreditert metode (HI-metode nr. 377). Etter frysetørking ble prøvene oppbevart i tett emballasje inntil analyse.

Våte filetprøver fra enkeltfisk av steinbitene og vassild ble analysert for fettinnhold, mens frysetørkede filetprøver fra enkeltfisk ble analysert for metaller, dioksiner og dioksinlignende PCB, PCB6 og PBDE7. Våte samleprøver ble analysert for HBCD og TBBP-A, klorerte pesticider og PFAS, mens våte samleprøver av lever ble analysert for metaller, fettinnhold, dioksiner og dioksinlignende PCB, PCB6, PBDE7, HBCD og TBBP-A, klorerte pesticider og PFAS.

For noen samleprøver var det for lite materiale til bestemmelse av HBCD og TBBP-A.

På grunn av liten størrelse på strømsilden var det for lite prøvemateriale til å analysere på individnivå. Det ble derfor laget samleprøver for filet av strømsild. For å kunne utnytte materialet best mulig, ble det laget tre samleprøver basert på filetvekt av fiskene med henholdsvis lik mengde filet av tre, fire og syv individer i hver samleprøve. Disse ble analysert for metaller, totalfett, dioksiner og dioksinlignende PCB, PCB6 og PBDE7. I tillegg ble det laget en samleprøve med filet av alle individene som ble analysert for PFAS og klorerte pesticider. For fire individer var det nok materiale igjen til å måle metaller i filet på individnivå. For samleprøven av lever av strømsild var det kun tilstrekkelig mengde prøve til å analysere for metaller, klorerte pesticider og PFAS.

2.3 - Analysemetoder

2.3.1 - Bestemmelse av totalt fettinnhold med etylacetat-metode (Metode nr. 091)

Prøver som skulle analyseres for fettløselige organiske miljøgifter, det vil si våte prøver av filet fra enkeltfisk og samleprøver av lever ble ekstrahert med 30 % isopropanol i etylacetat, isopropanol og etylacetat ble dampet av og fettet ble veid. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025 (Table 3), og laboratoriet har deltatt i ringtester med metoden siden 1998 med godt resultat. LOQ og måleusikkerhet er gitt i Table 4.

2.3.2 - Bestemmelse av metaller med ICPMS (Metode nr. 197)

Frysetørket prøve av filet fra hver enkelt fisk eller våt samleprøve av lever ble veid inn til bestemmelse av metaller. Metaller ble bestemt ved hjelp av induktivt koblet plasmamassespektrometri (ICPMS) etter dekomponering i mikrobølgeovn som beskrevet av Julshamn m.fl. (2007). Følgende grunnstoff ble bestemt: arsen, kadmium, kvikksølv, bly, sølv, kobber, jern, kobolt, sink, selen, mangan, vanadium, molybden og nikkel. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025 for arsen, kadmium, kvikksølv, bly, kobber, sink og selen (Table 4). Kvantifiseringsgrenser (LOQ) er beregnet på tørr prøve for hvert av grunnstoffene, og LOQ og måleusikkerhet for de akkrediterte stoffene er gitt i Table 5. Analysekvaliteten overvåkes jevnlig ved deltakelse i ringtester og ved analyse av sertifisert referansemateriale.

2.3.3 - Bestemmelse av dioksiner, furaner, non-orto og mono-orto PCB, PCB6 og PBDE med felles opparbeidelsesmetode (Metode nr. 292)

Frysetørkede prøver av filet fra enkeltfisk og våte samleprøver av lever ble ekstrahert, renset og analysert for dioksiner og dioksinlignende PCB (PCDD/F+dl-PCB), ikke-dioksinlignende PCB (PCB6) og polybromerte difenyletere (PBDE7) med metode som beskrevet tidligere (Berntssen m.fl,. 2021). PCDD, PCDF og non-orto PCB ble analysert på HRGC-HRMS og mono-orto PCB, PCB6 og PBDE7 ble analysert på GC-MSMS. Alle konsentrasjoner ble beregnet ved hjelp av isotopfortynning og intern standard.

For bestemmelse av dioksiner og dioksinlignende PCB (PCDD/F+dl-PCB) ble det kvantifisert syv kongenere av dioksiner (PCDD), ti kongenere av furaner (PCDF), fire kongenere av non-orto PCB (PCB-77, -81, -126 og -169) og åtte kongenere av mono-orto PCB (PCB-105, -114, -118, -123, -156, -157, -167 og -189). Toksiske ekvivalentverdier (TE) ble bestemt ved å multiplisere konsentrasjonene med kongenernes toksiske ekvivalensfaktorer (WHO-TEF 2005). For bestemmelse av ikke-dioksinlignende PCB (PCB6) ble følgende seks kongenere kvantifisert: PCB-28, -52, -101, -138, -153 og -180. Ved beregning av sum PCDD/F og sum PCDD/F+dl-PCB, samt PCB6 for vurdering opp mot EUs og Norges grenseverdier ble konsentrasjoner mindre enn kvantifiseringsgrensen (LOQ) satt lik LOQ (upperbound LOQ) slik regelverket for grenseverdier krever (EU, 2023; FOR-2015-07-03-870). For PBDE ble det kvantifisert 11 ulike kongenere, inkludert syv kongenere som summeres til en «standard sum PBDE7» (PBDE-28, -47, -99, -100, -153, -154 og -183). Sum PBDE7 ble beregnet med upperbound LOQ.

Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025 (Table 3), og LOQ og måleusikkerhet er oppgitt i Table 4. Analysekvaliteten overvåkes jevnlig ved deltakelse i ringtester og ved analyse av sertifiserte kontrollprøver.

2.3.4 - Bestemmelse av HBCD og TBBPA (Eurofins metode nr. GFB71 og GFB86/87)

Heksabromcyclodekan (HBCD) og tetrabrombisfenol-A (TBBP-A) ble bestemt i våte samleprøver av filet og lever hos underleverandør Eurofins med LC-MSMS. For HBCD, ble tre ulike HBCD-kongenere bestemt, α-HCBD, β-HBCD og γ-HBCD, samt summen av disse (beregnet med upperbound LOQ). Metoden er akkreditert (Table 3) og kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet for de ulike analyttene er gitt i Table 4.

2.3.5 - Bestemmelse av klorerte pesticider (Metode nr. 444)

Klorerte pesticider ble bestemt i våte samleprøver av filet og lever. Pesticider ble ekstrahert og opprenset ved hjelp av en modifisert utgave av QuEChERS (Quick, Easy, Cheap, Effective, Rugged and Safe) (Anastassiades m.fl. 2003). Prøven ble veid inn og tilsatt internstandard, vann, acetonitril og QuEChERS-stein. Deretter ble citratsalter tilsatt. Acetonitril-ekstraktet ble frosset ned ved -20°C og deretter renset med dispersive SPE (dSPE), dampet inn til tørrhet og løst opp i isooktan før det ble tilsatt PCB gjenvinningsstandard. Det rensede og oppkonsentrerte ekstraktet ble analysert på GC-MS/MS. Metoden kvantifiserer 33 ulike forbindelser (se Table 3) og er akkreditert. LOQ og måleusikkerhet er gitt i Table 4.

Sum DDT ble beregnet som upperbound sum av o,p’DDT, p,p’DDT, o,p’DDD, p,p’DDD, o,p’DDE og p,p’DDE, uttrykt som DDT ved omregning i forhold til molekylvekt (MW DDT=354,5 g/mol, MW DDD=320,0 g/mol og MW DDE=318,0 g/ml). Sum klordan ble beregnet som upperbound sum av cis-klordan, trans-klordan og oksyklordan, uttrykt som klordan ved omregning i forhold til molekylvekt (MW=409,8 g/mol for klordan og MW=423,7 g/mol for oksyklordan). Sum toksafen ble beregnet som upperbound sum av toksafen 26, toksafen 50 og toksafen 62.

2.3.6 - Bestemmelse av per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS) (Metode nr. 349)

Våte samleprøver av filet eller lever ble veid inn og tilsatt massemerket intern standard og metanol og ekstrahert i ultralydbad. Etter sentrifugering ble supernatanten dekantert over i en sprøyte og filtrert gjennom 0,45 μm nylonfilter før vann ble tilsatt etterfulgt av opprensing på ASPEC. Ekstraktet fra ASPEC ble videre opprenset ved filtrering gjennom 3K ultrafilter. Prøvene ble til slutt analysert på LC-MSMS og kvantifisert ved hjelp av intern standard. Forbindelsene som kan kvantifiseres med metoden, LOQ og måleusikkerhet for de ulike analyttene i fiskemuskel og -lever samt hvilke analytter metoden er akkreditert for, er oppgitt i Table 3. Metoden er validert for fiskemuskel, fiskelever og fiskerogn, og er akkreditert i henhold til ISO 17025 for fet og mager fisk og lever av disse (Table 4).

^a The method is accredited for muscle meat and liver from fatty fish and lean fish.

^b N-EtFOSA, N-EtFOSE, N-MeFOSA and N-MeFOSE are not determined in fish liver

2.3.7 - Samlet oversikt over brukte metoder

^a Depending on analyte (congener) and matrix.
^b Measurement uncertainty (MU) at concentrations above 10xLOQ. At lower concentrations, MU was 40%.
^c Depending on concentration level (for each congener).
^d Depending on concentration level.

3.1 - Fysiske og biologiske parametere

En oversikt over fysiske og biologiske parametere for fisk som ble samlet inn og analysert i denne undersøkelsen, er gitt i Table 5 og Table 6. Flekksteinbit var størst med en gjennomsnittslengde og -vekt på henholdsvis 91,9 cm og 8376 g fulgt av gråsteinbit på 64,2 cm og 2391 g og vassild på 33,4 cm og 329 g, mens strømsild var minst med 18,3 cm og 45 g.

Kondisjon, gitt som K-faktor (100 x vekt /lengde³), og levervekt ble bestemt for hver enkelt fisk, og resultatene viste at det var stor variasjon i kondisjon og levervekt mellom individene både for flekksteinbit, gråsteinbit og vassild (Table 5 and 6).

Fettinnhold ble bestemt i filet fra enkeltfisk og i samleprøver av lever. For flekksteinbit, gråsteinbit og vassild var det stor variasjon i fettinnholdet i filet mellom enkeltindivider. I flekksteinbit varierte fettinnholdet fra 0,6 til 13,8 g/100g, i gråsteinbit fra 0,60 til 8,8 g/100g og i vassild fra 0,18-12,7 g/100 g (tabell 6). Flekksteinbit er arten med høyest gjennomsnittlig fettinnhold med 4,7 g/100g, mens gråsteinbit hadde 2,1 g/100g og vassild 2,8 g/100 g. Strømsild hadde lavest fettinnhold med 1,4 g/100g. Dermed er alle disse artene halvfete. På grunn av et begrenset antall stasjoner per fiskeart som ble tatt på forskjellige lokasjoner og årstider, er det ikke mulig å trekke konklusjoner om årstidsvariasjon. Også fettinnhold i lever var høyest i flekksteinbit, med et gjennomsnitt på 27,1 g/100 g, mens flekksteinbit og vassild hadde henholdsvis 18,2 og 12,7 g fett/100g. Det viser at selv om det er halvfete arter lagrer de en stor del av fettet i leveren.

^a For some individuals, no or only incomplete liver was present.

^b Liver fat content was determined in pooled samples, each pooled sample comprising liver tissue from 23-25 fish collected at the same position.

^a For some individuals, no or only incomplete liver was present.

^b Liver fat content was determined in pooled samples, each pooled sample comprising liver tissue from 23-25 fish collected at the same position.

3.1.1 - Variasjon i størrelse, kondisjon og fettinnhold mellom områder og kjønn

Størrelse og kondisjon varierte mellom områdene der fisken var fanget som vist i Figure 4 for alle arter. For flekksteinbit var fiskene fra område 10, 11, 15, 20 og 23 omtrent like stor, med den minste fisken fra område 15 med en gjennomsnittlig lengde og vekt på 76 cm og 4831 g, mens fisk fra området 12 (110 cm og 13020 g) og 03 (101 cm og 10520 g) var større. For gråsteinbit varierte gjennomsnittslengden lite med lengder mellom 60 og 70 cm i alle områder. Men på vektbasis var fisk fra område 12 minst med en gjennomsnittsvekt på 1780 g og fisk fra område 11 (3060 g) og 20 (2900 g) var størst. For vassild var fiskene fra område 28 i Sørfjorden ved Osterøy (heretter referert til som 28F) desidert størst med en gjennomsnittlig lengde på 45 cm og vekt på 840 g. Fisk fra område 42 og 28 var minst med en gjennomsnittlig lengde på 25 cm og vekt på henholdsvis 100 og 125 g fulgt av fisk fra område 12 og 8 med en lengde og vekt på henholdsvis 29 cm og 185 g og 30 cm og 228 g. Fisken som ble fisket i områdene langs Eggakanten (7, 6, 5, 37) var omtrent like store.

Flekksteinbit viste lite variasjon mellom områdene i gjennomsnittlig kondisjon gitt som K-faktor med gjennomsnittsverdier mellom 0,91 og 0,99. For gråsteinbit var variasjonen større, med variasjon fra 0,73 i område 12 til 1,0 og 0,95 i område 11 og 23.. For vassild var det den minste fisken, fra område 42 og 28, som også hadde lavest K-faktor (henholdsvis 0,63 og 0,68) og den største fisken fra område 28F hadde best kondisjon (0,90), mens fisken fra de andre områdene hadde omtrent lik kondisjon (0,71- 0,82).

Gjennomsnittlig fettinnhold i filet og lever varierte mellom de ulike områdene som vist i Figure 5. Fettinnholdet i muskel av flekksteinbit varierte mest innenfor stasjonene. Fettinnholdet varierte ikke veldig mye mellom områdene, selv om område 12 med gjennomsnittlig 5,9 g/100 g og område 23 med 3,3 g/100 g skilte seg noe ut med henholdsvis høyest og lavest fettinnhold. Gråsteinbit hadde større variasjon i fettinnhold mellom områder, med gjennomsnitt fra 0,97 g/100 g i område 11 til 4,1 g/100 g i område 23 (Figure 5). Variasjonen ser ikke ut til å være drevet av årstidsvariasjon, siden fisken med lavest og høyest fettinnhold i muskel ble fisket i samme måned (Juni).

For vassild var variasjonen i fettinnhold mellom områdene størst, med fettinnhold på henholdsvis 1,5 og 1,9 g/100g i de laveste områdene 8, 42 og 28 (Nordsjøen) og opp til 4,9 og 6,6 g/100 g i de områdene med høyest fettinnhold, 5 og 28F. Fettinnholdet i lever, som er målt i samleprøver, fulgte ikke fettinnholdet i filet (Table 5).

Fettinnhold og fiskelengde viste en signifikant (p<0,0002), men ikke veldig sterk sammenheng for alle arter med en korrelasjonskoeffisient R² på henholdsvis 0,2, 0,08 og 0,19 for flekksteinbit, gråsteinbit og vassild.

Fiskens lengde og vekt viste forskjell mellom kjønnene for flekksteinbit med mindre hunner (88 ± 17 cm, 7260 ± 4050 g, Gjennomsnitt ± SD) enn hanner (97 ± 20 cm, 9830 ± 5480 g, Gjennomsnitt ± SD). For gråsteinbit var hunner og hanner nesten like i størrelse med henholdsvis 64 ± 9 cm og 2430 ± 1020 g mot 64 ± 8 cm og 2360 ± 1010 g. For vassild var det heller ikke noen tydelig lengdeforskjell med 36 ± 6 cm for hunner og 34 ± 5 cm for hanner, mens hunner (420 ± 260 g) var noe tyngre enn hanner (320 ± 140 g). K-faktorene var nesten like mellom hunner og hanner for alle artene og også fettinnholdet i muskel varierte lite mellom kjønnene.

3.2 - Metaller i filet og lever

Konsentrasjonen av 14 ulike grunnstoffer som ble bestemt i filet og lever er gitt i Table 7, Table 8 og Table 9 . Resultatene for de uønskede elementene kadmium, bly, kvikksølv og arsen er presentert i mer detalj i kapittel 3.2.1-3.2.3, mens det her gis en kort oppsummering av resultatene for de øvrige 10 metallene.

De essensielle metallene kobber, jern, mangan, selen og sink var til stede i målbare konsentrasjoner i alle individprøver av filet og samleprøver av lever for alle arter. Konsentrasjonene av alle disse metallene var mye høyere i lever enn i filet. Konsentrasjoner av nikkel var under kvantifiseringsgrensen eller til stede i svært lave konsentrasjoner i alle filet- og leverprøver av alle arter, bortsett fra en prøve av vassild med en konsentrasjon på 2,0 mg/kg våtvekt som kan tolkes som en uteligger. Også kobolt, molybden, sølv og vanadium var under kvantifiseringsgrensen eller til stede i svært lave konsentrasjoner i filetprøvene, mens nivåene i leverprøvene var noe høyere.

* Mean and standard deviation (SD) were calculated on upper bound values and not determined in cases where more than 50% of the fish had concentrations below the limit of quantification (LOQ).

*Mean and standard deviation (SD) were calculated on upper bound values and not determined in cases where more than 50% of the fish had concentrations below the limit of quantification (LOQ).

* Mean and standard deviation (SD) were calculated on upper bound values and not determined in cases where more than 50% of the fish had concentrations below the limit of quantification (LOQ).

3.2.1 - Bly og kadmium

Konsentrasjonene av bly i filet av alle arter var svært lave, med 98 % av prøvene under kvantifiseringsgrensen (Table 7, Table 8 og Table 9). Blynivået var også lavt i lever med 44 % av steinbitprøvene og 62 % av vassildprøvene under kvantifiseringsgrensen. Den eneste målte sampleprøven av lever av strømsild hadde også en lav konsentrasjon av bly på 0,1 mg/kg våtvekt. Den høyeste enkeltverdien av bly i filet var 0,012 mg/kg våtvekt for flekksteinbit, 0,009 mg/kg våtvekt for gråsteinbit, 0,075 mg/kg for vassild og 0,007 mg/kg våtvekt i strømsild, altså langt under grenseverdien på 0,3 mg/kg våtvekt som gjelder for bly i fiskefilet til humant konsum (EU, 2023; FOR-2015-07-03-870). Det er ingen grenseverdier for bly eller andre tungmetaller som gjelder for fiskelever. Lave nivåer av bly i fiskefilet og -lever er godt dokumentert for en rekke fiskearter fra norske farvann (Sjømatdata), med nivåer under kvantifiseringsgrensen i de fleste prøver av både i filet og lever.

Konsentrasjonene av kadmium i filet var lavest i flekksteinbit med et gjennomsnitt på 0,001 mg/kg våtvekt, ingen enkeltverdier over 0,01 mg/kg våtvekt og 51 % av målingene under kvantifiseringsgrensen. Konsentrasjonen i gråsteinbit var noe høyere med et gjennomsnitt på 0,003 mg/kg våtvekt, tre enkeltverdier over 0,01 mg/kg og bare 14 % av målingene under kvantifiseringsgrensen. Vassild hadde de høyeste kadmiumkonsentrasjonene i filet med et gjennomsnitt på 0,005 mg/kg våtvekt og en maksverdi på 0,037 mg/kg våtvekt som likevel er under grenseverdien for kadmium i fiskefilet til humant konsum på 0,050 mg/kg våtvekt. Vassild fra områdene lengst sør, 8, 42 og 28, viste de høyeste kadmiumverdiene i filet. Dette kan henge sammen med noe mer forurensing i disse områdene. Vassild fra disse områdene var også minst og det kan tyde på en negativ sammenheng mellom størrelse og kadmiumnivå, men samtidig var nivåene lavere i fisk fra område 12 som også var liten. For de syv målte filetprøvene av strømsild var resultatene for kadmium under kvantifiseringsgrensen på 0,001 mg/kg våtvekt. Tidligere resultater for filetprøver av flekksteinbit tatt i 2014 stemmer godt overens med våre funn med et gjennomsnitt på 0,0015 mg kg våtvekt (Sjømatdata). Gråsteinbit tatt i 2013 og 2014 hadde noe høyere konsentrasjoner med et gjennomsnitt på 0,0046 mg/kg våtvekt, og Frantzen og Måge (2016) fant en høyere maksimumsverdi på 0,33 mg/kg våtvekt for denne arten.

I lever var det forskjell i kadmiumnivå mellom de ulike fiskeartene med den høyeste gjennomsnittsverdien i gråsteinbit med 2,6 mg/kg våtvekt fulgt av flekksteinbit med 1,3 mg/kg våtvekt og vassild med 0,36 mg/kg våtvekt. Samleprøven av strømsildlever hadde en konsentrasjon på bare 0,09 mg/kg våtvekt. Kadmiumnivået i lever varierte mellom områdene som vist i Figure 6. Det var ingen klar sammenheng mellom konsentrasjonen i filet og lever for noen av artene. For strømsild som ble prøvetatt i område 28F, var konsentrasjonen 0,094 mg/kg våtvekt i den ene analyserte samleprøven av lever noe som var en del høyere enn i vassild fra samme område.

3.2.2 - Kvikksølv

Konsentrasjonene av kvikksølv i filetprøver var lave i flekksteinbit (0,087 ± 0,068 mg kg våtvekt, gjennomsnitt ± standardavvik), og ingen filetprøver hadde kvikksølvnivåer over grenseverdien som gjelder ved omsetning av fisk til humant konsum på 0,5 mg/kg våtvekt (Table 7 og Table 9). Kvikksølvkonsentrasjonene i filet av gråsteinbit var høyere (0,144 ± 0,117 mg/kg våtvekt) og fem enkeltprøver var over grenseverdien (Table 8). Ingen prøver av filet av vassild og strømsild var over grenseverdien med gjennomsnitt på henholdsvis 0,065 mg/kg og 0,045 mg/kg våtvekt. For flekksteinbit var kvikksølvverdiene noe høyere enn tidligere resultater i samme art både fra område 12 og 20 med gjennomsnitt og standardavvik i vår undersøkelse på henholdsvis 0,101 ± 0,068 og 0,096 ± 0,064 mg/kg våtvekt mot henholdsvis 0,081 ± 0,035 og 0,044 ± 0,032 mg/kg våtvekt funnet tidligere (Frantzen og Måge, 2016). Konsentrasjonene funnet i gråsteinbit var på samme nivå som tidligere funn i samme art på 0,12 ± 0,11 i fisk fra område 4, 5 og 20. Gjennomsnittsnivået av kvikksølv i gråsteinbit lå lavere enn nivåene som tidligere er funnet i blåkveite (0,22 mg/kg våtvekt), kveite (0,21 mg/kg våtvekt) og brosme (0,34 mg/kg våtvekt) (Nilsen m.fl., 2010, Nilsen m.fl., 2016, Frantzen m.fl., 2016), men høyere enn gjennomsnittsnivåene i filet av torsk (nordøstarktisk torsk: 0,036 mg/kg, nordsjøtorsk: 0,11 mg/kg), sei (nordøstarktisk sei: 0,041 mg/kg, nordsjøsei: 0,066 mg/kg), sild (NVG-sild: 0,039 mg/kg, nordsjøsild: 0,051 mg/kg) og makrell (0,040 mg/kg) (Julshamn m.fl., 2013a, Julshamn m.fl., 2013b, Nilsen m.fl., 2013a, Nilsen m.fl., 2013b, Frantzen m.fl., 2009, Duinker m.fl., 2013, Frantzen m.fl., 2010). Gjennomsnittlig kvikksølvnivå i flekksteinbit var på sin side lavere enn i torsk fra Nordsjøen, men høyere enn i nordøstarktisk torsk, sei, sild og makrell. Og for vassild var kvikksølvnivået på nivå med sei fra Nordsjøen.

Gjennomsnittsnivået av kvikksølv i samleprøver av lever i både flekksteinbit (0,068 mg/kg våtvekt) og gråsteinbit (0,13 mg/kg våtvekt) var sammenlignbare med filetkonsentrasjonene (Table 7 og Table 8). For vassild og strømsild var nivåene i lever omtrent tre ganger så høye som i filet med henholdsvis 0,217 mot 0,065 mg/kg våtvekt (Table 9) og 0,130 mot 0,045 mg/kg våtvekt i strømsild.

Kvikksølv i filet – sammenheng med størrelse og fettinnhold

Konsentrasjonen av kvikksølv i filet var signifikant korrelert med fiskens størrelse for fisk fra alle områder sett under ett både for flekksteinbit og vassild, men ikke for gråsteinbit (Figure 7). For vassild var det positiv sammenheng mellom konsentrasjon av kvikksølv og størrelse i alle de forskjellige områdene (Figure 9). For flekksteinbit skilte fisk fra område 20 seg ut med en negativ sammenheng. Fisken ble tatt på litt forskjellige lokaliteter innenfor området og kun for fisk fra lokalitet 13 var sammenhengen statistisk signifikant (R²=0,16, p=0,045). For gråsteinbit var det en negativ sammenheng i område 12, men den var ikke signifikant. En mulig forklaring på den negative sammenhengen mellom kvikksølv og størrelse, er at flekksteinbit og gråsteinbit i disse områdene, fisket i september og oktober, var en blanding av fisk fra flere populasjoner. Det er kjent at steinbit kan vandre en del i forbindelse med parring og gyting som skjer mellom mai og oktober, og i denne perioden kan fisk fra forskjellige områder blande seg. Men det kan også være andre faktorer som spiller inn her som vi ikke har fanget opp, og som man trenger en prøvetaking i samme område over tid for å undersøke nærmere.

For gråsteinbit var det en signifikant negativ korrelasjon mellom konsentrasjonen av kvikksølv og fettinnhold i filet, men for de andre undersøkte artene var det ingen sammenheng mellom kvikksølv og fettinnhold (Figure 7).

Variasjon i nivået av kvikksølv mellom områder

Nivået av kvikksølv varierte mellom områdene som vist i Figure 8. I filet av flekksteinbit var konsentrasjonene lavere i områdene 10, 11 og 15 med gjennomsnitt mellom 0,048 og 0,073 mg/kg våtvekt, enn i områdene 3, 12, 20 og 23 med mellom 0,096 og 0,10 mg/kg våtvekt. For gråsteinbit var det spesielt område 12 som skilte seg ut med et høyt gjennomsnitt i filet på 0,27 mg/kg våtvekt, mens områdene 8, 5, 4, 3 og 11 hadde gjennomsnitt på 0,15 eller 0,16 mg/kg våtvekt. De to nordligste områdene 20 og 23, hadde de laveste nivåene med henholdsvis 0,080 og 0,096 mg/kg våtvekt. Men overskridelsene av grenseverdien var jevnt fordelt på områdene 5, 3, 11 og 12. For vassild var gjennomsnittsnivået i filet høyest i område 28F (0,15 mg/kg våtvekt) fulgt av område 37 med 0,088 mg/kg våtvekt. I områdene 8, 28, 7, 6, 5 var nivåene på mellom 0,042 og 0,062 mg/kg våtvekt. Områdene 42 (0,028 mg/kg våtvekt) og 12 (0,019 mg/kg våtvekt) hadde de laveste konsentrasjonene. I områdene 11, 12, 20 og 23 ble det tatt prøver av både flekksteinbit og gråsteinbit. Nivåene i filet var mer enn 2,5 ganger høyere for gråsteinbit enn for flekksteinbit i område 11 og 12, mens nivåene var omtrent like i de to artene i område 23. I område 20 var nivået noe lavere for gråsteinbit enn for flekksteinbit. I område 23, der flekksteinbit og gråsteinbit ble fisket på samme tid og omtrent samme sted, var gråsteinbit (63 ± 5 cm) mindre enn flekksteinbit (83 ± 18 cm), men kvikksølvnivået var likevel likt med 0,096 µg/kg våtvekt. Kvikksølv akkumuleres i fisk over tid, og konsentrasjonene innenfor en art øker som regel med alder og dermed også med størrelse. Ulik veksthastighet under ellers like forhold vil kunne føre til at fisk som er like store, kan ha ulik alder og også forskjellig kvikksølvkonsentrasjon. Det er tidligere funnet i en laboratoriestudie at gråsteinbit vokser saktere enn flekksteinbit under samme forhold (Moksness, E., 1994). Dersom gråsteinbit generelt vokser saktere enn flekksteinbit, kan det muligens forklare hvorfor kvikksølvnivåene stort sett var høyere hos gråsteinbit enn hos flekksteinbit fra de samme områdene. Det kan også forklare hvorfor kvikksølvnivået ikke var mindre i gråsteinbit enn i flekksteinbit i område 23, på tross av at gråsteinbiten var av mindre størrelse.

Kvikksølvnivåene i lever varierte mellom områdene på en lignende måte som kvikksølv i filet, med få unntak (Figure 8).

Noe av forskjellene vi ser for kvikksølv i filet mellom områdene kan forklares av størrelsen på fisken fisket i de forskjellige områdene. Flekksteinbit fisket i område 15 var minst og hadde det laveste nivået av kvikksølv, og også fisk fra område 11, som hadde det nest laveste nivået av kvikksølv var relativt liten (Figure 4 og Figure 8). Men siden sammenhengen ikke er like sterk for de andre områdene, er det også andre faktorer som påvirker kvikksølvnivået. For gråsteinbit forklarer variasjonen i størrelse lite. For vassild var det de største fiskene som ble fisket i område 28F, som hadde høyest kvikksølvkonsentrasjon, og de laveste nivåene ble funnet i områdene der de minste fiskene ble undersøkt, områdene 8, 42, 28 og 12. Men også her er det andre faktorer som påvirker kvikksølvnivået, siden noen områder med mindre fisk har høyere konsentrasjoner, som for eksempel område 7 og 5. Fisk fra område 28F er fisket i Sørfjorden ved Osterøy, et område som trolig er noe påvirket av ulik industriell aktivitet i fjordområdet og avrenning fra land.

3.2.3 - Arsen

Konsentrasjonene av totalarsen i enkeltprøver av filet og samleprøver av lever fra flekksteinbit og gråsteinbit var ganske høye med gjennomsnitt i filet og lever på henholdsvis 18,1 og 11,5 mg/kg våtvekt i flekksteinbit og 13,2 og 16,8 mg/kg våtvekt i gråsteinbit (Table 7 og Table 8). Nivåene er høyere enn det som ble funnet tidligere i filet av både flekk- og gråsteinbit med henholdsvis 13 og 11 mg/kg våtvekt. Vassild hadde en langt lavere gjennomsnittskonsentrasjon i filet på 2,3 mg/kg våtvekt mens den i lever også var høy med 16,8 mg/kg våtvekt (Table 9). Strømsild hadde en høyere gjennomsnittskonsentrasjon (8,94 ± 2,33 mg/kg våtvekt, gjennomsnitt ± standardavvik) i filet enn vassild fra samme område (område 28F) og samleprøven for lever inneholdt 33 mg/kg våtvekt. Det er kjent at nivåene av arsen i pelagisk fisk er lavere enn i fisk som lever nær bunnen (Neff, 1997), noe som er bekreftet av våre funn her (med unntak av lever av strømsild), men årsaken til dette er ikke helt forstått. De verdiene vi fant for steinbitene er høye og på nivå med andre bunnlevende fiskearter som rødspette og breiflabb og også hyse. Nivåene i filet av vassild er sammenlignbare med andre pelagiske fiskearter som makrell eller sei og andre arter som uer og snabeluer (sjømatdata.hi.no). De høye verdiene i lever er derimot uvanlig for fisk med lave nivåer i filet.

Det finnes ikke noen øvre grenseverdi for arsen i fisk eller annen sjømat i Norge eller EU. Dette fordi arsen i fisk i hovedsak er til stede i form av arsenobetain, en ikke-giftig forbindelse. Den giftigste formen av arsen er uorganisk arsen (EFSA, 2009). I en undersøkelse gjennomført i 2009 i en rekke norske fiskearter, ble det også funnet at både andelen og totalkonsentrasjon av uorganisk arsen var svært lav (Julshamn m.fl., 2012a), selv i prøver med svært høyt nivå av totalarsen. Det er grunn til å anta at dette også er tilfelle for fiskeartene som er undersøkt her. Samtidig kan det være behov for å dokumentere dette gjennom å analysere for uorganisk arsen/arsenspesier i disse og andre arter der det er påvist høye nivåer av totalarsen.

Variasjon i nivået av arsen mellom områder.

Gjennomsnittlig arsennivå varierte mellom områdene for alle de undersøkte artene (Figure 10). I filet av flekksteinbit var variasjonen stor med det høyeste gjennomsnittsnivået på 26 mg/kg våtvekt i område 10 og det laveste på 12 mg/kg våtvekt i område 20. Nivåene i lever av flekksteinbit fulgte ikke mønsteret i filet og varierte mellom 9 og 15 mg/kg våtvekt. For gråsteinbit var det spesielt to områder (8 og 20) som skilte seg ut med lavere nivå enn andre steder både i filet og lever. Konsentrasjonene i lever viste stor variasjon fra 6 mg/kg våtvekt i område 8 opptil 34 mg/kg våtvekt i område 3. For vassild var nivåene høyest i de sørligste områdene med område 28F på topp, noe som kan skyldes kontaminering i fjorden prøvene ble fisket i. Spesielt konsentrasjonen i lever fra område 28F var veldig høy med 72 mg/kg våtvekt, mens det ble målt mellom 11 og 20 mg/kg i de resterende områdene.

Det var en generell signifikant korrelasjon mellom arsennivå i filet og fiskens lengde for gråsteinbit, (R²=0,086, p<0,001) og vassild (R²=0,014, p<0,05), men korrelasjonene var veldig svake. Fettinnholdet var ikke korrelert med arsenkonsentrasjonen i noen av de undersøkte artene.

3.3 - Organiske miljøgifter i filet og lever

3.3.1 - Dioksiner og PCB

De persistente organiske miljøgiftene dioksiner (PCDD), furaner (PCDF), dioksinlignende PCB (mono-orto PCB og non-orto PCB; dl-PCB) og ikke-dioksinlignende PCB (PCB6) ble bestemt i filetprøver fra enkeltfisk og i samleprøver av lever, og resultatene for sum PCDD/F, sum dl-PCB, sum PCDD/F+dl-PCB og sum PCB6 er oppsummert for flekksteinbit i Table 10, for gråsteinbit i Table 11 og for vassild i Table 12.

Nivåene av sum PCDD/F, sum PCDD/F+dl-PCB og PCB6 i filet og lever var lave i alle de undersøkte artene (Table 10-12). Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum PCDD/F i filet var henholdsvis 0,32, 0,09 og 0,35 ng TE/kg våtvekt i flekksteinbit, gråsteinbit og vassild, og ingen enkeltfisk hadde nivåer over grenseverdien som gjelder for sum PCDD/F i fiskefilet til humant konsum på 3,5 ng TE/kg våtvekt (EU, 2023; FOR-2015-07-03-870). Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum PCDD/F+dl-PCB var 0,88, 0,18 og 0,92 ng TE/kg våtvekt i filet og 5,4, 3,5 og 3,5 ng/TE kg våtvekt i lever av henholdsvis flekksteinbit, gråsteinbit og vassild. Gjennomsnittsnivåene lå dermed for alle arter langt under grenseverdiene for PCDD/F+dl-PCB som er 6,5 ng TE/kg våtvekt for filet og 20 ng TE/kg våtvekt for lever. For flekksteinbit var det én filetprøve fra område 03 som hadde en konsentrasjon over grenseverdien med 7,1 TE/kg våtvekt og for vassild tre filetprøver fra område 28 med 18, 7,7 og 7,3 TE/kg våtvekt.

Også nivåene av sum PCB6 var lave i de analyserte artene, med gjennomsnittlig konsentrasjon på 2,4 og 0,81 og 5,8 µg/kg våtvekt i filet og 20, 20 og 19 µg/kg våtvekt i lever for henholdsvis flekksteinbit, gråsteinbit og vassild. Dermed lå alle gjennomsnittskonsentrasjoner langt under grenseverdiene på 75 µg/kg våtvekt for filet og 200 µg/kg våtvekt for lever, men to enkeltprøver av filet av vassild, fra område 28F, hadde imidlertid konsentrasjoner av sum PCB6 over grenseverdien med henholdsvis 208 og 87 µg/kg våtvekt.

^a Maximum level (ML) for PCDD/F is 3.5 ng TE/kg ww in fish fillet, ML for PCDD/F+dl-PCB is 6.5 ng TE/kg ww in fish fillet and 20 ng TE/kg ww in fish liver, and ML for sum PCB6 is 75 µg/kg ww in fish fillet and 200 µg/kg ww in liver.

^a Maximum level (ML) for PCDD/F is 3.5 ng TE/kg ww in fish fillet, ML for PCDD/F+dl-PCB is 6.5 ng TE/kg ww in fish fillet and 20 ng TE/kg ww in fish liver, and ML for sum PCB6 is 75 µg/kg ww in fish fillet and 200 µg/kg ww in liver.

I de tre målte samleprøvene av filet av strømsild fra område 28 var nivåene lave for sum PCDD/F (0,067 ± 0,019 ng TE/kg våtvekt), sum PCDD/F+dl-PCB (0,11 ± 0,03 ng TE/kg våtvekt) og PCB6 (0,76 ± 0,14 µg/kg våtvekt). Lever av strømsild ble ikke analysert for disse stoffene på grunn av for lite prøvemateriale

^a Maximum level (ML) for PCDD/F is 3.5 ng TE/kg ww in fish fillet, ML for PCDD/F+dl-PCB is 6.5 ng TE/kg ww in fish fillet and 20 ng TE/kg ww in fish liver, and ML for sum PCB6 is 75 µg/kg ww in fish fillet and 200 µg/kg ww in liver.

Nivåene av sum PCDD/F+dl-PCB og PCB6 målt i både filet og lever av flekksteinbit var høyere i denne undersøkelsen enn tidligere resultater for et begrenset antall prøver (N=4) (Frantzen m.fl., 2016). Dette gjaldt spesielt for PCB6, der konsentrasjonen var omtrent fire ganger høyere i våre funn. Også for gråsteinbit var konsentrasjonen i filet målt tidligere lavere både for PCDD/F+dl-PCB og PCB6 og igjen med en faktor på fire for PCB6. I lever av gråsteinbit fant vi også høyere konsentrasjoner for både PCDD/F+dl-PCB og PCB6, med tidligere rapporterte konsentrasjoner på 1,4 ng/TE kg og 2,8 µg/kg mot 3,5 ng/TE kg og 20 µg/kg funnet nå. Forskjellen i nivåene skyldes lite trolig forskjeller i størrelse og fettinnhold på fisken, da det var svært likt i de ulike undersøkelsene. Forskjellene skyldes mest sannsynlig at prøvene ble tatt i ulike områder i de to undersøkelsene, med nesten alle prøvene tatt nord for Lofoten i den tidligere undersøkelsen.

Gjennomsnittsnivået av sum PCDD/F+dl-PCB i filet av flekksteinbit og vassild ligger på omtrent samme nivå som gjennomsnittsnivåene som tidligere er funnet i filet av fete fiskearter som NVG-sild, nordsjøsild og makrell (PCDD/F+dl-PCB: 0,63-1,2 ng TE/kg våtvekt), og konsentrasjonene av PCB6 i vassild ligger også på samme nivå som i feite fiskearter (4,3-7,8 µg/kg våtvekt), mens flekksteinbit ligger noe lavere (Frantzen m.fl., 2009, Duinker m.fl., 2013, Frantzen m.fl., 2010, Frantzen m.fl., 2011). For filet av gråsteinbit er konsentrasjonen lavere og ligger noe over konsentrasjonene i helt magre fiskearter som torsk og sei (Sjømatdata).

Noe av forskjellene mellom artene i nivåer av organiske miljøgifter i filet kan forklares med forskjeller i fettinnhold, siden disse stoffene er lipofile og dermed følger fettet. Flekksteinbit har et høyere gjennomsnittlig fettinnhold på 4,7 g/100g enn gråsteinbit med et fettinnhold på 2,1 g/100g hvilket kan forklare noe av de høyere verdiene for organiske miljøgifter i flekksteinbit. Men vassild har i forhold til steinbitene høye verdier av organiske miljøgifter tatt i betraktning det relativt lave gjennomsnittlige fettinnholdet på 2,8 g/100g (Table 5). Også flekksteinbit har relativt sett høye verdier av PCDD/F+dl-PCB i forhold til fettinnholdet, siden konsentrasjonen av PCDD/F+dl-PCB i denne arten ligger på samme nivå som i fiskearter med mye høyere fettinnhold, som sild og makrell med fettinnhold på 10-30 g/100g (Sjømatdata). Foruten fettinnhold kan diett, levevis og leveområde trolig forklare forskjeller i nivå av POPs mellom arter.

Nivåene av dioksiner og PCB i lever av alle artene var i gjennomsnitt betydelig høyere enn i filet. Dette kan til dels forklares av ulikt fettinnhold i filet og lever, siden forskjellen mellom nivåene i filet og lever var mye mindre når nivåene ble beregnet på fettvektbasis (Table 10, Table 11 og Table 12). Men spesielt for gråsteinbit var det fortsatt noe forskjell, og en annen forklaring er at leveren er fiskens avgiftingsorgan, og dermed akkumulerer giftstoffer mer enn andre organer. Også tidligere har det blitt vist at dette kan variere mellom forskjellige fiskearter (Nilsen m.fl. 2020, Frantzen m.fl., 2020)

PCDD/F+dl-PCB i filet – sammenheng med størrelse og fettinnhold

Det var en signifikant positiv korrelasjon mellom fiskens størrelse og fettinnhold i filet og konsentrasjonen av sum PCDD/F+dl-PCB i filet av alle undersøkte artene (Figure 11).

Variasjon i nivået av dioksiner og dioksinlignende PCB, sum PCDD/F+dl-PCB, mellom områder.

Konsentrasjonen av dioksiner og dioksinlignende PCB i filet og lever varierte mellom områdene som vist for sum PCDD/F+dl-PCB beregnet på våtvektbasis i Figure 12 og fettvektbasis i Figure 13.

For flekksteinbit ble det høyeste gjennomsnittsnivået av PCDD/F+dl-PCB i filet funnet i område 3 med 1,3 ng TE/kg våtvekt, der også en enkeltprøve var over grenseverdien på 6,5 ng TE/kg våtvekt som gjelder for fiskefilet til humant konsum (EU, 2023; FOR-2015-07-03-870). De tre områdene som hadde høyest konsentrasjoner (3, 10 og 12) var også de med de største fiskene. Ellers ble de laveste verdiene funnet i område 11 og 20 (0,66 og 0,44 ng TE/kg våtvekt). Leverprøvene viser det samme mønsteret.

For gråsteinbit var konsentrasjonene av PCDD/F+dl-PCB i filet lave og generelt lavere enn i flekksteinbit. Konsentrasjonene var høyest i områdene 11 og 23 (0,40 og 0,32 ng TE/kg våtvekt). Som for flekksteinbit, hadde fisk fra område 20 blant de laveste konsentrasjonene (0,11 ng TE/kg våtvekt). Kun fisk fra område 5 hadde enda lavere verdier enn område 20 (0,08 ng TE/kg våtvekt), der fisken også var mindre. Konsentrasjonene i lever av gråsteinbit følger ikke helt samme mønsteret som i filet og spesielt område 4 viste det en høy konsentrasjon i lever (9,8 ng TE/kg våtvekt).

For vassild varierte konsentrasjonen av PCDD/F+dl-PCB i filet mye mellom områder og spesielt område 28F skilte seg ut med den høyeste gjennomsnittsverdien på 4,57 ng TE/kg våtvekt og tre enkelprøver som overskred grenseverdien. Område 42 skilte seg ut med den laveste gjennomsnittskonsentrasjonen på 0,05 ng TE/kg våtvekt og det gjenspeiles også i leververdiene. Ellers var konsentrasjonen i fisk fra områdene 12 og 28 også relativt lave med 0,21 og 0,23 ng TE/kg våtvekt i filet. De høye verdiene i område 28F kan forklares med at dette var området der både den største fisken og fisken med høyest fettinnhold ble tatt (Figure 4 og Figure 12). I tillegg ble fiskene fisket i Sørfjorden ved Osterfjorden hvor også tidligere undersøkelser har påvist forhøyede verdier av POPs i fisk sammenlignet med andre fjorder langs vestkysten. Måge og Frantzen (2016) fant høye nivåer av POPs i lever av brosme, lange, hyse og lyr fra denne fjorden og Wiech et al. (2021) fant høye nivåer i mesopelagisk fisk. Dette tyder på at forurensing av denne fjorden også kan være en forklarende faktor for de høye nivåene. Nivåene i strømsild fisket i samme området var imidlertid mye lavere, noe som kan skyldes at fisken var mindre og magrere. Det hadde vært ønskelig å få undersøkt strømsild fra flere områder til sammenligning. Selv om vassild ikke er blant de mest attraktive artene for fritidsfiskere, kan de høye nivåene være en utfordring for folk som fisker målrettet etter arten og bruker den som mat.

Når konsentrasjonene ble beregnet på fettvektbasis, endres variasjonene mellom områdene til en viss grad (Figure 13), noe som tyder på at fettinnhold i fiskene spiller en rolle. Spesielt for vassild blir det tydelig at verdiene for 28F ligger nærmere de øvrige områdene og der spesielt område 8. Det tyder på at det høye fettinnholdet i vassild fra 28F driver de høye verdiene til en viss grad, mens det fortsatt er sannsynlig at også andre faktorer spiller inn, som den tidligere nevnte forurensingen i området. Ved sammenligning av enkeltfisk med samme fettinnhold fra ulike områder, er konsentrasjonene generelt mye høyere i enkeltfisk fra område 28F enn i enkeltfisk fra alle andre områder (Figure 14), noe som bekrefter at også andre faktorer enn fettinnhold har betydning for de høye nivåene i vassild fra område 28F. Dette bekreftes også med en høy konsentrasjon målt i leverprøven fra området 28F.

Variasjon i nivået av PCB6, mellom områder.

Nivåene av PCB6 i flekksteinbit og vassild varierte mellom områdene på nesten tilsvarende måte som nivåene av sum PCDD/F+dl-PCB (smnl. Figure 12 og Figure 15). For gråsteinbit var nivået av PCB6 på  fettvektbasis i område 5 forholdsvis høyere enn det som var tilfellet for sum PCDD/F+dl-PCB. Det kan tyde på noen lokale forurensingskilder for PCBer i nærheten av den stasjonen som er fisket ved kysten (stasjon AW5, Figure 2). Nivåene av PCB6 varierte ellers stort sett på samme måte uavhengig av om nivåene ble beregnet på våtvekt- eller fettvektbasis, og variasjonene skyldes dermed ikke kun en variasjon i fettinnhold mellom områdene (Figure 15 og Figure 16). Men for filet av vassild var forskjellen mellom område 28F og de andre områdene mindre når konsentrasjonen var basert på fettvekt, noe som tyder på at det høyere fettinnholdet også bidrar noe til de høye verdiene av PCB6 i dette området. Det var også en statistisk signifikant (p<0,0001), men ikke sterk korrelasjon mellom nivået av PCB6 og fettinnhold i filet med en R² på henholdsvis 0,23, 0,15 og 0,14 for flekksteinbit, gråsteinbit og vassild.

Som for sum PCDD/F+dl-PCB, var nivåene av PCB6 i flekksteinbit høyere enn i gråsteinbit i de fleste områdene der begge arter var samlet inn (Figure 15).

I alle områder som ble undersøkt lå gjennomsnittsnivåene av sum PCB6 i filet i alle tre artene langt under grenseverdien på 75 µg/kg våtvekt som gjelder for fiskefilet til humant konsum, og kun to enkeltfisk av vassild fra område 28F hadde nivåer over denne grenseverdien. Gjennomsnittsnivåene i lever lå også i alle områder under grenseverdien på 200 µg/kg våtvekt som gjelder for lever til humant konsum (EU, 2023; FOR-2015-07-03-870). Dette gjaldt også for vassild i område 28F som hadde tydelig forhøyet nivå i forhold til de andre fangstområdene (Figure 15).

Som for sum PCDD/F+dl-PCB, varierte PCB6 i filet (og lever) til en viss grad tilsvarende som lengde og vekt av fisken mellom områdene (Figure 4 og Figure 15), med høyere nivå i noen områder der fisken var størst og lavest nivå i områder der fisken var minst. Generelt var det en moderat, men signifikant (p<0,001) korrelasjon mellom konsentrasjonen av sum PCB6 i filet og fiskens størrelse for flekksteinbit og vassild (R² på henholdsvis 0,19 og 0,23), mens sammenhengen ikke var signifikant for gråsteinbit.

3.3.2 - Bromerte flammehemmere (PBDE, HBCD og TBBPA)

Konsentrasjonene av bromerte flammehemmere i filet av de undersøkte artene var stort sett lave (Table 13, Table 14 og Table 15). Spesielt for TBBPA var konsentrasjonene stort sett under kvantifiseringsgrensen i både filet og lever av de undersøkte artene.

Blant de undersøkte artene hadde gråsteinbit de laveste nivåene i filet av både PBDE, HBCD og TBBPA.

Nivåene av PBDE7 (0,47 µg/kg våtvekt) og PBDE-47 (0,27 µg/kg våtvekt) i filet av vassild var sammenlignbare med gjennomsnittsnivåene funnet i filet av fet fisk som sild, makrell, blåkveite og atlantisk kveite (0,47-2,1 µg/kg våtvekt; Frantzen m.fl., 2009, Duinker m.fl., 2013, Frantzen m.fl., 2010, Nilsen m.fl. 2010, Nilsen m.fl., 2016). Nivåene i flekksteinbit, gråsteinbit og strømsild var mye lavere enn i vassild, og gjennomsnittskonsentrasjonene i gråsteinbit og strømsild (0,037 ± 0,009 µg/kg våtvekt) var på nivået funnet i mager fisk som torsk, sei, hyse og brosme (0,0051-0,077 µg/kg våtvekt; Sjomatdata).

For sum av HBCD, var α-HBCD den klart dominerende kongeneren i de undersøkte artene og flekksteinbit hadde de høyeste konsentrasjonene i filet fulgt av vassild og gråsteinbit med lavest gjennomsnittskonsentrasjon. For alle artene var konsentrasjonene av PBDE7 og HBCD mye høyere i lever enn i filet. Dette kan trolig forklares med at fettinnholdet er høyere i lever.

*Calculated as upperbound (UB) sums, i.e. concentrations < LOQ are set to LOQ for calculations.

*Calculated as upperbound (UB) sums, i.e. concentrations < LOQ are set to LOQ for calculations.

*Calculated as upperbound (UB) sums, i.e. concentrations < LOQ are set to LOQ for calculations.

Variasjon i nivået av PBDE7 og HBCD mellom områder.

Nivåene av PBDE7 varierte mellom områdene på en lignende måte som nivåene av dioksiner og PCB i vassild, mens nivåene i steinbitene varierte litt annerledes (Figure 17). Som for dioksiner og PCB var det vassild fra område 28F som skilte seg ut med klart høyest nivå av PBDE7.

Nivåene av HBCD i filet og lever varierte som vist i Figure 18. Mot forventning var nivået av HBCD i filet av vassild fra område 28F ikke veldig mye høyere enn i de fleste andre områdene, men nivået av HBCD i lever av vassild fra dette området skilte seg fremdeles ut som betydelig høyere enn de andre områdene som ble undersøkt.

3.3.3 - Klorerte pesticider

Klorerte pesticider ble bestemt i samleprøver av filet og lever og resultatene er vist i Table 16, Table 17, Table 18 og Table 19. Av de 33 ulike forbindelsene som ble bestemt var det 12 forbindelser som ikke ble funnet i konsentrasjoner over kvantifiseringsgrensen i noen av prøvene som ble analysert. Dette var alfa-endosulfan, beta-endosulfan, endosulfansulfat, aldrin, heptaklor, pentaklorbenzen, trans-heptaklorepoksid, endrin, endrin-keton, toksafen 32, toksafen 40+41 og isodrin, og disse forbindelsene vil ikke bli kommentert videre her.

Konsentrasjonene av beta-HCH og gamma-HCH (Lindane) var svært lave i alle prøvene, med minst 70 % av alle målte konsentrasjoner under kvantifiseringsgrensen for alle artene. For alpha-HCH var konsentrasjonene også lave og kun til stede i målbare konsentrasjoner i prøver av lever og filet av flekksteinbit og lever av gråsteinbit.

Flekksteinbit inneholdt generelt de høyeste konsentrasjonene av de pesticidene som var til stede i kvantifiserbare konsentrasjoner. I lever og filet av flekksteinbit var både HCB, dieldrin, cis-nonaklor, trans-nonaklor og cis-heptaklorepoksid over kvantifiseringsgrensen i alle prøvene. For de andre undersøkte artene ble kun få pesticider (HCB, mirex, trans-nonaklor) påvist i konsentrasjoner over kvantifiseringsgrensen i alle leverprøvene av en art.

Gjennomsnittskonsentrasjonen av HCB i filet var høyest i flekksteinbit (1,1 µg/kg våtvekt) fulgt av vassild (0,39 µg/kg), gråsteinbit (0,27 µg/kg) og strømsild (<LOQ). Gjennomsnittsnivåene var mye høyere i lever enn i filet hos alle artene. Nivåene ligger i samme området som funnet tidligere i andre fiskearter (sjomatdata.hi.no).

Gjennomsnittsnivået av dieldrin i filet og lever av flekksteinbit var høyere enn de fiskeartene med rapporterte konsentrasjoner for stoffet på sjømatdata (sjomatdata.hi.no).

^a Mean ± SD was not determined when more than 50% of the fish had concentrations below LOQ .

^a Mean ± SD was not determined when more than 50% of the fish had concentrations below LOQ .

^a Mean ± SD was not determined when more than 50% of the fish had concentrations below LOQ

Konsentrasjonene av to isomere former av DDT, o,p’-DDT og p,p’-DDT, to isomere former av hvert av nedbrytningsproduktene DDE (o,p’ og p,p’) og DDD (o,p’ og p,p’) og summen av alle disse seks forbindelsene (sum DDT) ble bestemt i samleprøver av filet og lever (Table 20, Table 21, Table 22, Table 23). For sum DDT var konsentrasjonene i muskel og lever høyest i flekksteinbit, fulgt av vassild og gråsteinbit. For sum toksafen og sum klordan var konsentrasjonene klart høyest i flekksteinbit, både i muskel og lever, mens gråsteinbit og vassild hadde lavere og ganske like verdier. For både gråsteinbit og vassild var konsentrasjonene av toksafen 26, 50 og 62 (som inngår i sum toksafen) og cis-klordan, trans-klordan og oksyklordan (som inngår i sum klordan) for det meste under kvantifiseringsgrensene.

^a Mean ± SD was not determined when more than 50% of the fish had concentrations below LOQ.
^b Sum DDT is the upperbound sum of o,p’DDT, p,p’DDT, o,p’DDD, p,p’DDD, o,p’DDE, and p,p’DDE, expressed as DDT.
^c Sum Toxaphene is the upperbound sum of toxaphene 26, toxaphene 50 and toxaphene 62.
^d Sum Chlordane is the upperbound sum of cis-chlordane, trans-chlordane and oxychlordane, expressed as chlordane.

^a Mean ± SD was not determined when more than 50% of the fish had concentrations below LOQ.
^b Sum DDT is the upperbound sum of o,p’DDT, p,p’DDT, o,p’DDD, p,p’DDD, o,p’DDE, and p,p’DDE, expressed as DDT.
^c Sum Toxaphene is the upperbound sum of toxaphene 26, toxaphene 50 and toxaphene 62.
^d Sum Chlordane is the upperbound sum of cis-chlordane, trans-chlordane and oxychlordane, expressed as chlordane.