Kan blåskjell gjøre laksen norsk igjen?

Vi må produsere mer mat i Norge. Det betyr at vi må være mer selvberget med fôr til våre matproduserende dyr – også oppdrettsfisken. Regjeringen har nylig satt et mål om at innen 2034 skal vi ha 25 prosent norske ingredienser i oppdrettsfôret. I dag ligger vi på åtte prosent norske ingredienser, og det er i all hovedsak fiskemel og fiskeolje. Resten blir importert fra utlandet. Vi trenger altså mer norskproduserte råvarer, men hvordan skal vi klare å tredoble dagens produksjon av lokale fôringredienser på under 10 år?

Kun ett prosent av landjorden i Norge kan brukes til å dyrke noe annet enn gress til dyrefôr. Men i havet har vi større naturlige forutsetninger for å dyrke. I dag beslaglegger oppdrett under ett prosent av vårt totale kystareal innenfor grunnlinjen. Det aller meste av dette er lakseoppdrett. Det må vi utnytte bedre. I havet kan vi både dyrke mer mat som går direkte til matbordet, og vi kan dyrke råvarer til bruk i fôr.

Vi på Havforskningsinstituttet har utført studier som viser et stort potensial for produksjon av både blåskjell og tare langs kysten vår. Denne produksjonen vil være bærekraftig i sin kjerne, siden disse organismene ikke har behov for tilførsel av fôr. De finner maten sin selv i vannmassene.

Spesielt blåskjell er lovende som en lokal fôringrediens. Markedet for blåskjell som menneskemat har vist seg å være begrenset i Norge, men å dyrke blåskjell til dyrefôr vil ha et helt annet markedspotensial. Det vil også innebære en annen type produksjon enn når man produserer mat-blåskjell. For å få de store, fine blåskjellene som selges i sjømatdisken trenger man to år. Fôr-blåskjell kan man produsere på kun ett år. Så knuser man småskjellene og separerer ut kjøttet fra skjellet. Denne metoden krever mindre areal fordi små blåskjell vokser raskere.

Blåskjell har derfor, som vi ser det, flere ting som taler positivt for seg:

• For det første: Blåskjell kan dyrkes veldig energieffektivt. De spiser mikroskopiske alger som filtreres meget effektivt fra sjøvannet.
• For det andre: Blåskjell er en veldig god kilde til animalsk protein, og bidrar også med andre næringsstoffer som oppdrettslaksen trenger – som marine fettsyrer.
• For det tredje: Blåskjell kan produseres lokalt langs hele norskekysten. I den usikre verden vi lever i, er det viktig med forsyningssikkerhet og å ha kontroll på matproduksjonen selv. Hvis det skulle skje noe i verden som stopper eller forsinker importen av fôringredienser, vil det ha store konsekvenser – både økonomisk og for forsyningssikkerheten vår.
• For det fjerde: Blåskjell kan produseres i store nok mengder til at det kan bli tatt inn i eksisterende verdikjeder for fôrproduksjon, og det kan ha et betydelig bidrag til lokal fôrproduksjon.

Så er spørsmålet: Hvorfor finnes det ikke blåskjell i norsk fiskefôr allerede?

Før det kan settes i gang storskalaproduksjon av blåskjell, må vi vite mer om hvordan dette vil påvirke økosystemene. Vi må rett og slett finne ut hvor mye blåskjell vi kan produsere uten at det går ut over miljøet og næringsgrunnlaget til de andre artene som lever der fra før. Forskning fra Hardangerfjorden har vist at det er potensial for å produsere om lag 130 000 tonn blåskjell per år i fjorden, men at ved maks produksjon vil vi se opp mot 20 prosent reduksjon i dyreplankton. Det er fordi blåskjellene da vil spise så mye planteplankton at det blir mindre mat igjen til dyreplanktonet. Å finne ut hvor stor produksjon de ulike fjordsystemene tåler, er derfor viktig.

Vi trenger også kunnskap om forekomst av algetoksiner, hvordan unngå dem i produktet og hvordan algetoksiner påvirker de dyrene som skal spise blåskjellene. Er alle algetoksiner like giftige for laksen som de er for oss? Dette foregår det forskning på som blir spennende å se utfallet av. Og med blåskjellvarselet er det jo allerede et system for å overvåke dette.

Det må også utvikles en god prosesseringsmetode som kan gjøre blåskjellene om til en råvare som kan brukes i fôr. Frem til blåskjell tas opp av vannet, går det med veldig lite energi, men å tørke dem og gjøre dem om til pulver, er foreløpig ganske energikrevende. Blåskjell blir, som mye annen sjømat, raskt bedervet, og må derfor behandles raskt når de høstes. Å finne de mest praktiske og energieffektive metodene for dette er en flaskehals, sammen med utvikling av en infrastruktur rundt kysten som kan håndtere denne biomassen.

Det er også behov for vilje til å investere i blåskjelloppdrett. For å få til mer blåskjell i fiskefôret, må noen tørre å gjøre investeringen. Som all nyvinning, vil dette koste penger.

Og så må det gis tillatelser til anlegg langs vår langstrakte kystlinje. Er norske hytteeiere klare for blåskjellanlegg utenfor bryggekanten? Er felleskapet klar til å bidra til å gjøre produksjonen lønnsom?

Gevinsten kan nemlig bli enorm. Blåskjell kan gjøre oppdrettsnæringen mer bærekraftig og samtidig bedre forsyningssikkerheten vår.