Tema: Blåskjell

Vårt blåskjell er i Europa utbredt fra Nord-Spania i sør til Kvitsjøen i nord. Arten er nylig også funnet på Svalbard, og det er stilt spørsmål om dette er et resultat av endring i klima.

Blåskjellet er festet med byssustråder til hardbunn. Det forekommer ofte i stort antall i tidevannssonen, men finnes også under tidevannssonen. Skjellet dominerer mange steder, både i antall og produksjon, bunnfaunaen i kyst- og fjordstrøk.

I produktive områder er det rapportert tettheter på flere tusen blåskjell per kvadratmeter. Produksjonen er sammenlignbar med høyproduktive systemer som regnskog og tareskog.

Blåskjellets høye toleranse for ekstreme miljøforhold (temperatur, saltholdighet og tørrlegging) gjør at det også kan trives på andre dyp og i områder hvor det naturlig ikke forekommer. Den naturlige utbredelsen i dypet er typisk regulert av biologiske faktorer, som predasjon og konkurranse.

Eksempler på rovdyr (predatorer) som begrenser utbredelsen under tidevannsbeltet er sjøstjerner, krabbe og snegl. I fjordene kan man få bunnslåing på samlere helt ned på 15–20 meters dyp, mens det ved kysten er betydelig grunnere bunnslåing, ofte bare et par meter eller grunnere.

Totalt i verden dyrkes det 1,5–2 millioner tonn blåskjell årlig, og en tredjedel av denne produksjonen skjer i Europa. I Norge er blåskjellnæringen fortsatt i en utviklingsfase, men betydelige utfordringer må løses før denne næringen blir økonomisk bærekraftig, til tross for at vi produksjonsmessig har det største potensialet i Europa.

Blå storspisere langs kysten vår

Lenge trodde man at blåskjell klappet igjen og sluttet å spise når det var lite mat. Ny forskning viser at så ikke er tilfelle; tvert om spiser blåskjellene bare enda raskere når det minker på maten. Aller kjappest er blåskjellene langs norskekysten. I løpet av et døgn kan de jobbe seg gjennom en vannmengde tilsvarende et velfylt badekar.  

I motsetning til sine sørligere artsfrender som ofte lever i overflod, må norske blåskjell klare seg med mer beskjeden fødetilgang.  

Lite lys og næringssalt

– Begrenset tilgang på næringssalter i sommerhalvåret og lite lys om vinteren gjør at planktonkonsentrasjonen – utenom våroppblomstringen – er lav stort sett langs hele norskekysten. Dermed har det vært grunn til å tro at kysten langsVestlandet og nordover ikke egner seg til blåskjelldyrking, sier Tore Strohmeier, som er forsker ved Havforskningsinstituttet.

Blåskjellene i dette området er imidlertid både store og tilsynelatende velfødde, og sammen med forskerkollega Øivind Strand på avdeling for Bentiske ressurser har Strohmeier undersøkt spiseadferden hos blåskjell og kamskjell. De konkluderer med at blåskjellene har en fortreffelig appetitt året rundt og uansett hvor lite mat det måtte være på bordet. 

Øker farten i trange tider

Man har antatt at det koster blåskjellene for mye energi å spise når det er lite mat å hente fra vannet. Derfor stenger de ned i påvente av bedre tider. Undersøkelsen viser at blåskjellet tvert om skifter til et høyere gir når det kniper på føden.   

– Blåskjell i våre farvann spiser dobbelt så fort ved lave fødekonsentrasjoner. Det sier noe om hvor utrolig tilpasningsdyktig denne arten er. Blåskjell lever i tidevannssonen og tåler solsteik, tørke og frost. De overlever både i veldig salt vann og når det er stort innsig av ferskvann. I tillegg er de yndet mat både for andre marine arter og sjøfugl, forteller Tore Strohmeier.  

Beiter på havets gress

Blåskjell beiter i hovedsak på havets gress – planteplankton, og spiser alt fra mikroskopiske organsimer til små dyr.

Målinger av fødepartikler er brukt for å bestemme farten og matopptaket. I snitt filtrerer et voksent blåskjell godt over hundre liter vann i løpet av et døgn. Hver time går inntil fem liter vann gjennom skjellet. Gjellene fanger opp partikler som så føres til munnen ved hjelp av små, bevegelige hår. Vannet pumpes ut gjennom utåndingsåpningen.  

Arv eller miljø?

Forskerne vet ikke om evnen til hurtigspisingen bare eksisterer hos blåskjellbestander i norske farvann eller om blåskjell automatisk tilpasser seg fødetilgangen. Forsøk gjort i Frankrike har vist at østers har en viss evne til å tilpasse fødeapparatet (”spiseredskapene” gjeller og labial-palper) til mengden av føde.

– Det hadde vært interessant å se om blåskjell fra næringsrike miljøer også setter opp farten hvis de får mindre å spise. Vi kan ikke si per i dag om denne evnen er låst i genetikken, sier Strohmeier.

Mer blåskjell enn laks

I dag spises det mer blåskjell enn laks i Europa. Blåskjelloppdrett er svært bærekraftig matproduksjon. Skjellene gis ikke fôr, men beiter naturlig på alger langt nede i næringskjeden. Ingen medisinering er nødvendig. Etter vel to år er blåskjellet høstingsklart. Da er det mellom 5 og 7 cm langt og veier vel 10 g.

Blåskjellet er en ekte kosmopolitt som trives over storparten av verden. Kina er verdens største skjellprodusent, i Europa ligger Spania i tet. I Norge er det så langt kun småskala oppdrett.

Bærekraftig blåskjelldyrking

Potensialet for norsk blåskjelloppdrett er enormt, påpeker de to forskerne.

– Disse resultatene viser at det ligger godt til rette for blåskjelloppdrett også langs kysten vår. Fødekonsentrasjonen er riktignok lav, men den maten som finnes er næringsrik. Dessuten er det god plass, og gode vann- og lokaliseringsforhold. Utfordringen fremover blir å skaffe oss nok kunnskap om bæreevnen i de ulike områdene, sier Strohmeier.

Les også om blåskjell under Nye marine ressuser til mat og fôr.