Tema: Torskeoppdrett

I forrige periode med torskeoppdrett for 10 til 15 år siden led oppdretterne store tap på grunn av bakteriesykdommen Francisellose som ikke lar seg behandle med antibiotika. I tillegg ble det oppdaget at torsken selv kunne lage hull i merden, og at selv små åpninger kunne føre til at torsken rømte.

Villfisk og oppdrettstorsk

Oppdrettstorsk som blir kjønnsmoden før den slaktes, kan gyte i merdene. Studier har vist at befruktede egg fra oppdrettstorsk vil unnslippe merdene og overleve til kjønnsmoden torsk som igjen vil bidra til gyting på gytefeltene. Gener fra oppdrettstorsken vil derfor enkelt kunne spres uten at oppdrettstorsken faktisk rømmer fra merdene.

Det er vist at torsk med opphav fra gyting i merd gyter med hverandre, men det er ikke påvist med statistisk sikkerhet at torsk fra merd har gytt med villtorsk. Studier fra tankforsøk og merkeforsøk på gytefelt med oppdrettstorsk og villtorsk har imidlertid vist at det er sannsynlig at gyting kan skje mellom vill- og oppdrettstorsk.

Et tidligere prosjekt med genetisk merket torsk viste at rømt oppdrettstorsk ble funnet igjen på gytefeltene i gytetiden, og avkom av disse fiskene ble observert i oppvekstområdene for yngelen.

Kontrollere kjønnsmodningen

Kjønnsmodning hos torsk er vanskeligere å hindre ved bruk av lys utendørs enn det som er tilfelle for oppdrettslaks. Forsøk utført på HI viste at modning kunne stoppes når fisken gikk i kar på land som var helt tildekket, men at den kun ble forsinket, og ikke stoppet, hos torsk som ble holdt i merd.

Gytingen kan derfor skje selv om det blir brukt lys, men det kan skje på et tidspunkt hvor forholdene for egg og larver i sjøen er mer ugunstig for god klekking og overlevelse. Hvis modningen blir utsatt med et halvår kan eggene klekkes på et tidspunkt når det er lite plankton, og dermed lite mat til larvene. Men nyere observasjoner viser at det trolig finnes vill torsk som gyter seint på sommeren i de nordligste landsdelene, og at det er forhold her for at avkommet av disse overlever frem til yngelstadiet.

Kjønnsmodningen kan til en viss grad kontrolleres med lys, men i merd klarer man foreløpig ikke dette 100 prosent. Når torsken blir husdyr på samme måte som laksen, vil genene for de egenskapene vi ønsker at oppdrettstorsken skal ha (domestisering) bli forskjellig fra villtorskens gener.

Samtidig kan fravær av de naturlige signalene for kjønnsmodning og gyting føre til at hunnfisken får problemer med å slippe modne egg. Da kan eggene svelle opp i buken, og fisken får såkalt «gytespreng». Det er et stort velferdsproblem for fisken som blir rammet.

Kjønnsmodning er en svært energikrevende prosess. Modne fisk vil bruke energien den får fra fôret til å bygge opp egg og melke, heller enn å vokse seg større. Dette gir økt bruk av fôr, slik at det går mer fôr per kilo fisk enn hva som er tilfelle når fisken er umoden.

En domestisert torsk?

Siden forrige periode med mye oppdrett av torsk er det noen aktører som har beholdt en stamfisklinje med torsk. De har avlet frem 6 til 7 generasjoner. Denne torsken er en domestisert, eller «temmet» torsk, som ifølge avlsstasjonene og oppdrettere ikke viser tegn til rømmingsadferd, og som vokser fortere enn villtorsk.

Imidlertid kan raskere vekst også føre til tidligere kjønnsmodning, dette ser vi også at skjer for eksempel hos oppdrettslaks.

En steril torsk vil ikke kunne spre genetisk materiale siden den ikke kan gyte i merd, eller med villfisk. Men det er nødvendig med mer forskning for å finne metoder for å lage steril oppdrettstorsk.

Havforskningsinstituttet gjennomførte en risikovurdering av torskeoppdrett i 2022, med tilhørende kunnskapsstatus. Denne risikovurderingen bygger på kjent og dokumentert kunnskap. To rømmingsepisoder høst og vinter 2022-2023 viser at oppdrettstorsken kan unnslippe merdene. Derfor trengs det mer kunnskap om den domestiserte torsken, både med hensyn til kjønnsmodning, gyting i merd og rømming.

Må ha levende fôr

Torsk gyter veldig små egg sammenlignet med arter som laks og ørret. En nyklekket torskelarve er ikke mer enn 4 mm lang når den begynner å spise. Mens oppdrettslaksen aksepterer tørrfôr fra begynnelsen, må torsk og andre marine fiskearter ha levende fôr.

Torskelarven kan øke vekten opptil 4000 ganger i løpet av sine 50 første dager. Tradisjonelt fôres larvene med hjuldyr (rotatorier) i starten, og deretter det større fôrdyret artemia. I naturen spiser torskelarver ulike stadier av hoppekreps (copepoder), som ernæringsmessig er den perfekte matpakken for alle typer fiskelarver og yngel.

Torskelarver som får hoppekreps, vokser betydelig raskere, får kraftigere pigmentering og ser ut til å ha en kjappere reaksjon på forstyrrelser sammenlignet med torskelarver som får rotatorier.

Studier har også vist store forskjeller i vekst og aktivering av gener mellom torskelarver som enten har fått copepoder eller anrikede rotatorier, og der oppdrettsbetingelsene har vært helt identiske.

Hva er den ideelle dietten?

Den ideelle dietten for torskelarver er derfor en blanding av naturens hoppekrepser, men i motsetning til rotatorier lar ikke hoppekrepser seg dyrke lett i så store antall som trengs til startfôring av torskelarver i et klekkeri. Dette innebærer at torskeoppdretteren må dyrke og anrike rotatorier med essensielle vitaminer, mineraler og fettsyrer. Med riktig anrikning av levendefôr og sammensetning av fôrpellet vil torsken kunne vokse opp uten mangelsykdommer og deformiteter, men ikke med samme veksthastighet som med den naturlige dietten, hos voksen fisk. Imidlertid har det vist seg vanskelig å bli helt kvitt skjelettdeformiteter, noe som har gjort at fiskere fremdeles har reagert på utseendet til rømt oppdrettstorsk.

De siste årene har det kommet andre fôrdyr som larver av rur og hoppekreps (nauplier) på markedet. Disse fôrdyrene har ikke samme behovet for å anrikes med ekstra vitaminer, mineraler og flerumettet fett som rotatorier og artemia. De kan derfor være lettere å bruke og det er knyttet spenning til om slike løsninger kan erstatte rotatorier og artemia.

Sykdom

I 2004 forårsaket en bakteriesykdom stor dødelighet i norsk torskeoppdrett. Bakterien Francisella noatunensis ble etter hvert hovedproblemet i torskeoppdrett. Den gir sykdom hos torsken og kan ikke behandles med antibiotika, fordi den lever inne i cellen hos fisken.

Det finnes heller ingen vaksine mot sykdommen. Bakterien ble også observert hos rømt torsk, med potensiale til å spre seg til ville torskestammer.

Bakterien viste seg den gang hovedsakelig å være et problem i den sørlige delen av Norge. Bakterien er også utbredt i villtorsk i sør. Flytting av settefisk fra sør til nord førte til smitte i nord, men siden utvikling av sykdommen er temperaturavhengig, gjør lavere temperaturer i nord at problemet er mindre eller ikke tilstede her.  

I tillegg kan torsken rammes av ulike andre patogener, både bakterier, virus og parasitter. For eksempel er det påvist nodavirus på torsk, men man vet ikke om det utgjør noen stor fare for fisken. Som laksen har torsk også lus, og noen av disse kan tenkes å bli et problem dersom torskeoppdrett vokser i omfang. Vi vet ellers svært lite om patogener og sykdom i torsk, og dersom oppdrett av torsk vokser i omfang vil nye sykdomsutfordringer helt sikkert dukke opp.