Tema: Snøkrabbe

Snøkrabbens biologi

Snøkrabben er en kaldvannsart og lever helst i vanntemperaturer mellom –1 °C og 6 °C. De juvenile (de minste krabbene) foretrekker det kaldeste vannet, mens de voksne foretrekker det litt varmere innenfor denne temperaturgradienten. 

Gjennom livssyklusen vil snøkrabben bruke forskjellige dyp og typer substrat, alt fra grunnere områder med grovere strukturer som kan fungere som gjemmesteder, til bløtbunnsområder som leire og sand, som også kan fungere som gjemmested for større krabber. 

Det er kjent fra de andre snøkrabbebestandene at de parer seg sent på vinteren eller tidlig på våren. Det er ikke påvist nøyaktig når snøkrabben parer seg i Barentshavet, men det finnes indikasjoner på at paring kan foregå i mai og juni. Hunnkrabbene går med utrogn fram til klekking like før neste parring. Etter at larvene er klekt, vil de leve i de frie vannmassene i to til tre måneder og beite på små planteplankton. Larvestadiet består av tre stadier som kalles zoea1, zoea 2 og megalopea. I løpet av det siste larvestadiet vil de trekke ned mot havbunnen og bunnslår i løpet av september/oktober. 

Krabben vokser langsomt og gradvis ved at den skifter skall. Det tar om lag åtte til ni år fra snøkrabbelarven klekkes til den når fangstbar størrelse for fiskeriet. Det tar mellom tre og seks måneder før skallet blir hardt etter skallskifte. De minste krabbene kan skifte skall flere ganger per år, mens det kan gå lengre tid for de større krabbene. Det fiskes kun på hannkrabber som generelt blir større enn hunnkrabbene.

Hos både hann- og hunnkrabber stopper veksten etter det siste skallskiftet, da de også blir kjønnsmodne. Hos hannkrabber kan det siste skallskiftet skje ved en skallbredde på mellom 58 og 165 millimeter. Tilsvarende for hunnene er mellom 37 og 100 millimeter. Krabbene lever maks fem år etter det siste skallskiftet.

Gamle krabber er som regel lite aktive, og inngår i liten grad i fangstene. Man regner at hannkrabbene er tilgjengelig for det kommersielle fisket tre til fire år etter det siste skallskiftet.

Snøkrabben spiser små bunndyr som krepsdyr, muslinger, slangestjerner, børstemark og lignende.

Historikk

Snøkrabben ble første gang funnet på Gåsbanken sørøst i Barentshavet i 1996. Det er to hypoteser for hvordan snøkrabben har spredd seg til Barentshavet; 1) innvandring fra øst, og 2) innførsel via ballastvann. 

Basert på de genetiske studiene som er gjort på krabben i Barentshavet er det ingenting som tyder på at det har skjedd en innførsel via ballastvann. I så fall ville en forventet å se en viss genetisk likhet mellom snøkrabbe i Barentshavet og de andre undersøkte områdene. I tillegg kan en forvente en reduksjon i «allele richness», noe som er typisk dersom utgangspunktet for den eksplosjonsartede utviklingen var ett relativt begrenset antall individ som har spredt seg via ballastvann. Dette er ikke observert i dataene fra Barentshavet. Analysene viser mer slektskap mellom snøkrabber fra Barentshavet og Beringstredet og østkysten av Canada enn med krabber fra Vest-Grønland. Funn av snøkrabber flere steder mellom Barentshavet og Beringstredet i øst, støtter derfor hypotesen om at snøkrabben i Barentshavet kan ha spredt seg ved vandring vestover fra Tsjuktsjerhavet, nord for Beringstredet og inn i Barentshavet. 

Størstedelen av snøkrabbebestanden finnes på russisk sokkel i Barentshavet og i 2012 ble det også gjort funn av snøkrabben i Karahavet. Store deler av norsk sokkel er potensielt leveområde for snøkrabben og det er gjort enkeltunn av snøkrabbe både nordvest og sørvest av Spitsbergen.  

Fisket

Den første kommersielle fangsten av snøkrabben ble landet i 2012. De påfølgende årene, fram til og med 2016 foregikk mye av fangsten på russisk sokkel i Smutthullet, sentralt i Barentshavet. Fangstene økte og i toppåret 2015 ble det landet rundt 18 000 tonn, etter det har fangstene gått noe ned og har variert mellom 10 000 og 16 000 tonn. De siste årene har landingene nærmet seg 20 000 tonn årlig fra hele Barentshavet.

Det er innført et generelt forbud mot å fiske snøkrabbe på norsk sokkel, men fartøy som oppfyller visse krav kan søke om dispensasjon. Snøkrabben er en sedentær art og den forvaltes ut fra sokkelrettigheter og ikke fiskerisoner. Dermed er det sokkelstatene Norge og Russland som alene forvalter snøkrabbebestanden i Barentshavet. Denne avgjørelsen medførte at EU-land som hadde fisket snøkrabbe de foregående årene ble utestengt fra fiskeriet fra og med 2017.

Fra og med juni 2017 ble innført snøkrabbekvote for norsk sone i Barentshavet fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet. Kvoten settes på nytt hvert år.

Bestand og utbredelse

Snøkrabben ble første gang registrert på Gåsbanken sørøst i Barentshavet av russiske forskere i 1996. Siden den gangen har bestanden vokst og spredt seg videre nord og nord-vestover i Barentshavet. I 2004 ble snøkrabben fanget i den norske delen av Barentshavet for første gang. I dag er snøkrabben utbredt over store deler av Barentshavet, og det er også gjort enkeltregistreringer av snøkrabbe rundt Spitsbergen og langs kysten av Finnmark.. 

Utbredelsen av snøkrabbe vil i størst grad følge bunntemperaturen. Snøkrabben foretrekker kaldere vanntemperaturer enn for eksempel kongekrabben, og vil derfor sannsynligvis få en mer nordlig og østlig utbredelse. Selv om snøkrabben er vanligst ute i de åpne havområdene, er det gjort enkeltfunn av krabber i kystområdene i Øst-Finnmark. 

Havforskningsinstituttets data på snøkrabbe baserer seg i all hovedsak på bifangst i forskningstrål fra vintertoktet og økosystemtoktet som gjennomføres årlig. Siden 2018 har HI gjennomført årlige snøkrabbetokt.