3 - Metode
Innstrømning av atlantisk vann til Nordsjøen og Barentshavet er ikke spesielt godt simulert i globale klimamodeller (Langehaug et al., 2013, 2019; Madonna and Sandø, 2022). Spørsmålet om, eller i hvilken grad, dette kan «repareres» ved hjelp av regional klimamodellering er ikke entydig, men noen modellresultater indikerer en betydelig forbedring av hydrografi og havisutbredelse i Barentshavet (Sandø et al., 2014; Hordoir et al., 2022). For fremtidens klima viser sammenligning av nedskaleringer fra to forskjellige globale modeller konsistente resultater for temperatur, mens resultatene for saltholdighet avviker mye (Sandø et al., 2014). Dette indikerer at urealistiske trekk fra de globale modellene kan overføres til de regionale modellresultatene, og dermed øke usikkerheten. Å kjøre regionale modeller med randbetingelser basert på en kombinasjon av klimatologi fra observasjoner og trender fra de globale modellene vil redusere problemer med modellskjevheter (biaser). I denne analysen har vi nedskalert scenarier fra den norske jordsystemmodellen Norwegian Earth System Model (NorESM2-MM, Bentsen et al., 2013; Seland et al., 2020) med den regionale havmodellen NEMO-NAA10km (Hordoir et al., 2022). For å undersøke hvordan klimaendringer påvirker de lavere trofiske nivåene i de norske havområdene, ble fysikken fra NEMO-NAA10km brukt som drivkrefter inn i NORWEGIAN ECOlogical Model-systemet End-To-End (NORWECOM.E2E) (Aksnes et al., 1995; Skogen et al., 1995; Skogen and Søiland, 1998).
3.1 - Beskrivelse av regional havmodell
NEMO-NAA10km er en ny regional havmodelleringskonfigurasjon for Nord-Atlanteren og Polhavet basert på NEMO, versjon 3.6 (Madec and the NEMO system team., 2015), og videreutviklet ved Havforskningsinstituttet (Hordoir et al., 2022). Modellen har en horisontal oppløsning på omtrent 10 km og inkluderer Nord-Atlanteren fra 39o N, hele Polhavet og videre et stykke inn i Stillehavet for å sikre en riktig representasjon av strømmen gjennom Beringstredet. Polhavet er svært lagdelt, og det meste av lagdelingen er halin (dominert av saltforskjeller). Videre er regionen i økende grad påvirket av ferskvannstilførsel og store klimaendringer. De siste tiårene har den nordlige delen av Barentshavet blitt atlantifisert, noe som betyr at den sesongmessige lagdelingen i økende grad drives av termiske effekter, mens saltvannseffekter blir mindre viktige (Lind et al., 2018). NEMO-NAA10km er satt opp med spesielt fokus på å reprodusere og analysere disse effektene, og det legges spesiell vekt på en god representasjon av den rom-tidsmessige utviklingen av temperatur og saltholdighet (Hordoir et al., 2022). Målet med denne konfigurasjonen er å ha et verktøy for å studere utviklingen av havet i et klima i endring med fokus på termohaline prosesser. Modellen kjøres derfor uten noen form for relaksering av saltholdighet. For modellering av sjøis er NEMO koblet til sjøis-modellen LIM3 (Vancoppenolle et al., 2009).
3.2 - Beskrivelse av økosystemmodell
NORWECOM.E2E (Aksnes et al., 1995; Skogen et al., 1995; Skogen and Søiland, 1998) er et koblet fysisk-biogeokjemisk modellsystem som brukes til å studere primærproduksjon, sekundærproduksjon, næringsbudsjetter og spredning av partikler som fiskelarver og forurensning. Primærproduksjonen i denne analysen utgjør summen av flagellater og diatomeer som begge er vertikalintegrert i vannkolonnen. Tilsvarende er sekundærproduksjonen den vertikalintegrerte summen av mikro- og mesozooplankton. Modellen er tidligere validert ved sammenligning med feltdata i De nordiske hav og Barentshavet (Skogen et al., 2007; Hjøllo et al., 2012; Skaret et al., 2014). I denne analysen ble modellen kjørt i frakoblet modus ved å bruke 5-dagers middelverdier for de fysiske havfeltene (hastigheter, saltholdighet, temperatur, havoverflatehøyde og sjøis) fra NEMO-NAA10km nedskaleringene sammen med atmosfæriske felt fra NorESM2-MM. Det horisontale gridet som ble brukt i denne modellen er identisk med et underdomene til det originale NEMO-NAA10km-gridet. Mer detaljer om klimarelaterte endringer på planktonproduksjonen i Barentshavet basert på denne økosystemmodellen finnes i Sandø et al. (2021).
NoBa Atlantis er en ‘hele verden’ modell, som inneholder 53 arter og dekker De nordiske hav og Barentshavet med 60 polygoner med opp til 7 dybdelag (Hansen et al., 2019a). ‘hele verden’-modeller inneholder ‘alt’ fra fysikk til menneskelig påvirkning, som f.eks. gjennom fiskerier, forurensning eller støy. NoBa inkluderer aldersoppløste komponenter for nøkkelarter i disse områdene, og hver av artene flytter seg rundt i området avhengig av gytemigrasjon og tilgang på mat. Vi har kjørt NoBa Atlantis ved å bruke tre forskjellige klimascenarier (gjennom temperatur, salt, is og sirkulasjon). For hvert av disse har vi valgt to forskjellige høstningscenarier, ett hvor de fiskes tilsvarende maksimalt bærekraftig nivå (Fmsy) og ett hvor vi har inkludert høstningsregler for de tre viktigste pelagiske bestandene (sild, makrell, kolmule). Maksimalt bærekraftig nivå er regnet ut i modellsystemet, men ligger nært nivåene som ICES-arbeidsgruppene gir (Hansen et al., 2019b). Grunnet måten høstningsreglene er satt opp i NoBa Atlantis, har de pelagiske bestandene de samme referansepunktene, og høstes dermed etter en vanlig hockeykølleregel (ICES, 2021). Hver av artene har en temperatursensitivitet som påvirker gyting, hvilke polygoner de kan oppholde seg i, vekst og konsumpsjon.
3.3 - Fremskrivninger
For å kunne si noe om mulige fremtidige klimaendringer har vi valgt å se på ulike scenarietyper, eller såkalte Shared Socioeconomic Pathways (SSP). Disse scenariene brukes av beslutningstakere og planleggere for å analysere fremtidige situasjoner der utfallene er usikre. De er laget for å undersøke hvordan det globale samfunnet, befolkningsvekst, utviklingsteknologier og økonomi kan endre seg i løpet av det neste århundret, og dermed også klimagassutslippene. SSP1-narrativet beskriver en verden av bærekraftsfokusert vekst og likhet, som tar den grønne veien. SSP2 er midt-på-veien-scenariet der trender stort sett følger deres historiske mønstre, mens SSP5 beskriver en verden med rask og ubegrenset vekst i økonomisk produksjon og energibruk. Meinshausen et al. (2020) beskriver i detalj disse SSP-enes klimagasskonsentrasjoner og deres utvidelser til 2500, med forskjellige kilder til menneskeskapte utslippsscenarier, og deres relative betydning når det gjelder strålingspådriv. SSP1-2.6, SSP2-4.5 og SSP5-8.5 følger ganske divergerende kurver med hensyn til utslipp og strålingspådriv, med tilsvarende topper på svært forskjellige tidspunkt, og det er disse scenariene vi har valgt å studere i denne analysen. Desimaltallene i scenarietypene beskriver det ekstra strålingspådrivet i 2100 sammenlignet med den førindustrielle grunnlinjen, nemlig 2,6, 4,5 og 8,5 Wm−2.
3.4 - Korttids variabilitet og langtidsendringer
Projiserte endringer i tabeller og figurer i Kapittel 4 er basert på en funksjon som finner koeffisientene til et polynom som passer best til dataene i tidsserien ved minste kvadraters metode. Standardavvikene (SD) er lagt til for å illustrere variasjonen til de årlige tidsseriene som varierer betydelig fra region til region. På denne måten kan den relative betydningen av den naturlige variabiliteten skilles fra endringen som skyldes det menneskeskapte signalet.
3.5 - Sensitivitetsattributter, klimaeksponeringer og retningseffekter
Beskrivelsen av sensitivitetsattributtene bygger på Hare et al. (2016) og Kjesbu et al. (2021). Generelt inkluderer sensitivitetsattributter faktorer som habitatspesifisitet, byttedyrspesifisitet, artsinteraksjon, voksenmobilitet, spredning av tidlige livsstadier, overlevelse ved tidlige livsstadier, kompleksitet i reproduksjonsstrategi, gytesyklus, følsomhet for temperatur, følsomhet for havforsuring, populasjonssvekst, bestandsstørrelse og status, og andre stressfaktorer. De mest relevante av disse sensitivitetsattributtene med hensyn på modellanalyse er byttedyrspesifisitet og følsomhet for temperatur, oksygeninnhold og havforsuring. Disse er derfor beskrevet for bestandene vi studerer her, mens resten er beskrevet i detalj for totalt 39 fiskeriressurser i Kjesbu et al. (2021). Klimaeksponeringene består av temperatur ved overflaten, 100 m og bunn, haviskonsentrasjon (-), oksygen (ml l−1), pH (-), årlig netto primærproduksjon ( NPP; gCm−2) og årlig gross sekundærproduksjon (GSP; gCm−2), og deres endringer og standardavvik (SD) er oppført i Tabell 2-12. Sensitivitetsattributtene blir så brukt ved vekting av klimaeksponeringene i Tabell 13-25. Retningseffektene angir i hvilken retning bestandene blir påvirket av klimaendringene, og de akkumulerte retningseffektene for hver enkelt bestand er summen av alle vektede klimaeksponeringer multiplisert med tilhørende retningseffekt (Tabell 13-25). I ekspertvurderingene for de ulike bestandene har vi betraktet de ulike sensivitetsattributtene i forhold til bestandenes grad av følsomhet (Kjesbu et al., 2021).
3.5.1 - Habitatsspesifisitet
Beskriver, på en relativ skala, om bestanden er en habitatgeneralist eller en habitatspesialist, og gir informasjon om typen og overfloden av nøkkelhabitater.
• Lav: Bestanden er en habitatgeneralist og/eller utnytter svært vanlige abiotiske habitater. Forekomster av bestanden er dokumentert i ulike habitater. Også inkludert i denne kategorien er bestander som er begrenset til ett abiotisk habitat som er utbredt og vanlig (f.eks. store strekninger med sandbunn eller pelagiske farvann over et stort område).
• Høy: Bestanden er en spesialist som er begrenset til et spesifikt og uvanlig biologisk habitat.
3.5.2 - Byttedyrspesifisitet
Beskriver, på en relativ skala, om bestanden er en byttedyrgeneralist eller en byttedyrspesialist.
• Lav: Bestanden kan spise en rekke byttedyrtyper avhengig av hva som er tilgjengelig.
• Høy: Bestanden er en spesialist. Bestanden er avhengig av én byttedyrtype og kan ikke bytte til alternativer dersom det foretrukne byttet ikke er tilgjengelig.
3.5.3 - Artsinteraksjon
Beskriver, på en relativ skala, i hvilken grad bestanden påvirkes av interspesifikk interaksjon.
• Lav: Bestanden er lite påvirket av konkurranse om samme byttedyr og predasjon fra andre fiskebestander som befinner seg i hovedbeiteområdet.
• Høy: Bestanden er svært sterkt påvirket av beiteaktiviteten til konkurrerende bestander og predatorer i samme område. I tilfeller med høy forekomst av andre konkurrenter eller predatorer, kan bestanden bli betydelig redusert i både antall og den enkelte fisk kan lide på grunn av mangel på energireserver.
3.5.4 - Voksenmobilitet
Beskriver bestandens evne til å flytte til et nytt sted hvis deres nåværende plassering endres og ikke lenger er gunstig for vekst og/eller overlevelse.
• Lav: Ikke stedsavhengig. Bestanden er svært mobil og ikke-stedsavhengig.
• Høy: Ikke-mobil. Bestanden har fastsittende voksne.
3.5.5 - Spredning av tidlige livsstadier
Beskriver bestandens evne til å etablere nye habitater når/hvis deres nåværende habitat blir mindre egnet.
• Lav: Svært spredte egg og larver. Varighet av planktonegg og larver er større enn 8 uker og/eller larver er spredt >100 km fra gyteplasser.
• Høy: Minimal larvespredning. Bentiske egg og larver eller få eller ingen planktoniske tidlige livsstadier.
3.5.6 - Tidlig livshistorie og overlevelse
Beskriver den relative betydningen av krav til tidlig livshistorie for en bestand.
• Lavt: Kravene til larver er minimale. Bestanden har generelle krav til larvestadiet som er relativt motstandsdyktige mot miljøendringer.
• Høy: Larver har flere spesifikke krav. Bestanden har spesifikke kjente biologiske og fysiske krav for larveoverlevelse.
3.5.7 - Kompleksitet i reproduksjonsstrategi
Beskriver hvor kompleks bestandens reproduksjonsstrategi er og hvor avhengig reproduktiv suksess er av spesifikke miljøforhold.
• Lav: Enkel reproduktiv strategi. Bestanden inneholder ikke mer enn én egenskap som antyder kompleksitet i reproduktiv strategi.
• Høy: Veldig kompleks reproduktiv strategi. Bestanden har fire eller flere egenskaper som tyder på kompleksitet i reproduktiv strategi.
3.5.8 - Gytesyklus
Sier noe om varigheten av gytesyklusen for bestanden kan begrense bestandens evne til å reprodusere seg hvis forholdene forstyrres av klimaendringer.
• Lav: Bestander som gyter kontinuerlig gjennom året uten en definert gytesesong vil lite sannsynlig lide av gytesvikt. Eksempel: en bestand som gyter daglig eller månedlig.
• Høy: Én gytebegivenhet per år. Bestander som krever svært spesifikke miljømessige/sosiale signaler for å sette i gang gyting og som bare gyter én gang per år har størst sannsynlighet for å bli påvirket av klimaendringer. Eksempel: gytesesongen inntreffer en gang per år over en kort tidsperiode.
3.5.9 - Temperatursensitivitet
Beskriver informasjon om aktuell omgivelsestemperatur eller distribusjon av arten som en proxy for dens følsomhet for temperatur.
• Lav: Stort temperaturområde. Bestander forekommer i et bredt temperaturområde (>15 oC), eller finnes i 3 eller flere temperatursoner (Spalding et al., 2007).
• Høy: Svært begrenset temperaturområde. Arter forekommer i et smalt temperaturområde (<5 oC), eller finnes innenfor en temperatursone og har en begrenset dybdefordeling (dvs. dybdeområdet er <100 m).
3.5.10 - Sensitivitet til havforsuring
Beskriver informasjon om havforsuringsnivåer som for tiden oppleves av bestanden (med spesielt fokus på egg og larver – tidlige livsstadier – som det mest sårbare livsstadiet) og den relative alvorlighetsgraden av forsuring, predikert som en proxy for dens følsomhet.
• Lav: Bestanden og dens tidlige livsstadier opplever allerede høye nivåer av forsuring og habitatet er spådd å oppleve lignende nivåer av forsuring i fremtiden, eller forskning har vist at arten er robust.
• Høy: Bestanden, spesielt dens tidlige livsstadier, har opplevd lave nivåer av forsuring tidligere, men finnes i områder som vil få høye nivåer i fremtiden (over globalt gjennomsnitt) eller forskning har vist at arten er spesielt sårbar.
3.5.11 - Sensitivitet til reduksjon i oksygeninnhold
Beskriver informasjon om oksygeninnhold som for tiden oppleves av bestanden og den relative alvorlighetsgraden av reduksjon i oksygeninnhold, predikert som en proxy for dens følsomhet.
• Lav: Bestanden og dens tidlige livsstadier opplever allerede lave nivåer av oksygen og habitatet er spådd å oppleve lignende nivåer av oksygen i fremtiden, eller forskning har vist at arten er robust.
• Høy: Bestanden har opplevd lave nivåer av oksygen tidligere, men finnes i områder som vil få enda lavere nivåer i fremtiden, eller forskning har vist at arten er spesielt sårbar.
3.6 - Utvalgte sensitivitetsattributter for ulike bestander
Selv om de fleste sensitivitetsattributtene er tatt hensyn til i den totale vurderingen der man vekter de ulike klimaeksponeringene, er det kun de attributtene som er spesielt relevant for de modellerte klimaeksponeringene som er beskrevet for artene her. Mer utfyllende beskrivelser for de andre attributtene er beskrevet i Kjesbu et al. (2021). Denne analysen er basert på modellerte variabler som temperatur, sjøisdekke, oksygen, pH, primær- og sekundærproduksjon. De fire førstnevnte er variabler som relativt spesifikt gir grunnlag for beskrivelse av bestandenes habitat i rom og tid i ulike livsstadier, mens den modellerte primær- og sekundærproduksjonen gir resultater i rom og tid for den biologiske produksjonen på de laveste trofiske nivåene. Den modellerte primærproduksjon av diatomeer og flagellater og sekundærproduksjonen av mikro- og mesozooplankton gir i liten grad beskrivelse av spesifikke arter som inngår i byttedyrspesifisiteten for de ulike bestandene i følgende avsnitt. Den modellerte biologiske produksjonen er altså kun et bilde på produksjon som utgjør mat for enkelte planktonspisende bestander på ulike livsstadier, som i sin tur er mat for bestander på enda høyere trofiske nivåer. Beskrivelsen av byttedyrsspesifisiteten i de følgende avsnitt er likevel tatt med som en støtte i ekspertvurderingene.
3.6.1 - Nordsjøtorsk (Gadus Morhua)
Byttedyrspesifisitet: Som i andre habitater for atlantisk torsk, er voksen nordsjøtorsk en toppredator i økosystemet. Sammenlignet med de andre store gadoidene i Nordsjøen, dvs. hyse, sei og hvitting, har torsk et mye mer variert kosthold med et bredt spekter av fisk, inkludert kannibalisme (Kjesbu et al., 2021). Også under ungstadiene er torskens diett relativt variert. De tidlige stadiene har imidlertid vist seg å være avhengige av spesielle vårgytende kopepodearter (Rothschild, 1998), mest raudåte, men også høye forekomster av Paracalanus og Pseudocalanus.
Temperatursensitivitet: Atlantisk torsk er fordelt over et bredt temperaturområde fra 0 til 18 oC med en optimal veksthastighet på rundt 13 oC (Sundby, 2000). Gyting og modning krever imidlertid temperaturer under 10 oC (Meeren and Ivannikov, 2006). For tiden har den sørligste delen av Nordsjøen temperaturgrenser for vellykket gyting, mens en fortsatt oppvarming av havet antas å begrense torskens reproduksjon i dette området i fremtiden. Det antas at gytesesongen er synkronisert med våroppblomstringen (Brander, 1994). Det er et åpent spørsmål om torsk vil være i stand til å flytte gytesesongen i den nordlige Nordsjøen fra vårgyting til mer utstrakt gytetid dersom klimaendringer vil resultere i flere helårsgytede copepoder som Calanus helgolandicus, dvs. forutsatt at slike arter fortsetter å være rikelig i den nordlige Nordsjøen under klimaendringer. Imidlertid er dette sannsynligvis begrenset av den sesongmessige lyssyklusen som ikke vil endre seg med klimaendringer (Sundby et al., 2016).
Sensitivitet til forsuring: Havforsuring vil først skje i dypere lag, og det pelagiske overflatelaget vil være mindre påvirket av havforsuring. Det antas imidlertid at de tidlige larvestadiene er mer sårbare for havforsuring enn de voksne, antagelig på grunn av uutviklede gjeller uten ioneregulerende kapasitet (Frommel et al., 2013). Eksperimenter med torskelarver fra Østersjøen og Barentshavet viser økt dødelighet av begge bestandene under IPCC RCP8.5-scenarioet (sammenlignet med atmosfærisk CO2 på 1100 ppm ved slutten av det 21. århundre) (Stiasny et al., 2016), selv om ingen signifikante påvirkninger på de baltiske torskelarvene er sett (Frommel et al., 2013) da Østersjøen er naturlig utsatt for havforsuringssvingninger innenfor lav saltholdighet og suboksiske forhold. Baltiske torskelarver indikerer høy tilpasningsevne til havforsuring. Nordsjøtorsken forventes å vise samme grad av sårbarhet som Barentshavstorsken. Det ble også observert at norske kysttorskelarver fikk vevsskade under høy havforsuring (Frommel et al., 2012). Dessuten ser høy havforsuring ut til å påvirke otolittforkalkning i Barentshavets torskelarver (Maneja et al., 2013). RCP8.5- scenariet ser altså ut til å kunne være ødeleggende for torskebestanden i Nordsjøen, men det er mindre klart hvordan det mer realistiske IPCC-scenarioet RCP4.5 vil påvirke torskelarver.
3.6.2 - Raudåte (Calanus finmarchicus)
Byttedyrspesifisitet: Arten lever av både mikrozooplankton som ciliater (flimmerdyr), og planteplankton som diatomeer og flagellater, og utgjør en viktig kobling mellom planteplanktonet og de høyere trofiske nivåene i næringskjeden (Aksnes and Blindheim, 1996).
Temperatursensitivitet: Raudåte er en arktisk-boreal kopepode med overvintringsstrategi hvor den deponerer store mengder fett i den korte beiteperioden under våroppblomstringen. Med disse energilagrene overlever den på store dyp i vinterhalvåret. De to store overvintringsområdene finnes i Norskehavsdypet og i den Subarktiske gyren sør for Grønland og øst for Newfoundland. Omgivelsestemperaturen for raudåte, representert ved årsmiddeltemperaturen i 100 m dyp, varierer fra omtrent 0.5 til 14 oC og med største forekomst fra 4 til 6 oC (Sundby (2000), Figur 6). Temperaturfordelingen er asymmetrisk, 55 % av hele biomassen finnes mellom 2 og 6 oC. Sirkulasjonsmønsteret i Nord-Atlanteren er også en viktig faktor i å strukturere fordelingen (Sundby (2000), Figur 5) som følge av livssyklusdynamikken med overvintring i de to dypområdene og transport med hovedstrømmene gjennom den pelagiske vår og sommerfasen. Dette kan være forklaringen på den asymmetriske temperaturfordelingen, mens yttergrensene for temperatur (0.5 til 14 oC) trolig i større grad reflekterer de biologiske yttergrensene. Eksperimentelle laboratoriestudier viser imidlertid at raudåte kan overleve opp mot 20 oC (Hirche, 1987). Det må påpekes at disse eksperimentene gjaldt kun korttidseksponeringer, første over et tidsrom på 24 timer, det andre opp til 3 døgn, og dekker således kun akutt dødelighet og ikke kritiske temperaturgrenser for vekst, levedyktighet og reproduksjon som populasjon i sin helhet.
Sensitivitet til oksygen: Kaartvedt et al. (2021) fant at den nære slektning av raudåte, Calanus helgolandicus, ble funnet overvintrende i Oslofjorden ved oksygenkonsentrasjoner ned mot 0,2-0,3 ml l-1 ved 8 oC. Marshall et al. (1935) fant at oksygenforbruket for raudåte var uendret ned til oksygenkonsentrasjoner på omtrent 4 ml l-1. Med denne bakgrunn antas det at raudåte i den aktive pelagiske fasen vil være relativt upåvirket av oksygenvariasjoner ned mot 4 ml l-1 og at den tåler lavere oksygenkonsentrasjoner i overvintringsfasen i dypet, kanskje ned mot verdier som funnet for Calanus helgolandicus i Oslofjorden på godt under 1 ml l-1(Kaartvedt et al., 2021). Så lave oksygenkonsentrasjoner vil kunne forekomme for overvintrende raudåte i terskelfjorder på Vestlandet.
Sensitivitet til forsuring: Det er ikke påvist negative effekter av forsuring på raudåte (Bailey et al., 2016). Selv ikke under RCP8.5-scenariet er det påvist negative effekter i slutten av århundret (Runge et al., 2016). Dette må allikevel anses som foreløpige resultater, siden eksperimentelle undersøkelser over forsuring krever gjentatte undersøkelser, og denne forskningen er ennå i en tidlig fase.
3.6.3 - Lysing (Merluccius merluccius)
Byttedyrspesifisitet: I Nordsjøen, Norskehavet og Skagerrak lever voksen lysing av brisling, makrell, kolmule, voksen sild, sei, hvitting, reker og ungtorsk, mens ungfisk av lysing foretrekker mikrozooplankton, i det minste om sommeren (Cormon et al., 2014; Werner, 2015).
Temperatursensitivitet: På grunn av sin generelt dype utbredelse er voksen lysing mindre sårbar for høye sommertemperaturer så vel som lave vintertemperaturer som forekommer i overflatelagene. Artens vide breddegradsområde indikerer også dens brede temperaturtoleranse (Dulvy et al., 2008). På den annen side, med sin nordligste utbredelse nær polarsirkelen kan den ha nådd sin nordligste utbredelse i henhold til hypotesen om at det er en grense for hvor langt tempererte arter kan avansere mot polene på grunn av den sesongdominerte våroppblomstringsdynamikken på høye breddegrader (Sundby et al., 2016). Feltundersøkelser av egg og larver langs kontinentalsokkelen sørvest for de britiske øyer viste høyeste forekomster av egg og larver i vann med temperatur på 12-13 oC (Alvarez et al., 2004). Tilsvarende fant Guevara-Fletcher et al. (2017) ved laboratorieeksperimenter optimal veksthastighet for lysinglarver ved 12.7 oC. Høyeste omgivelsestemperatur fant Alvarez et al. (2004) ved 17 oC, og Coombs and Mitchell (1982) fant høy dødelighet på egg over 18 oC i laboratoriet. Den laveste temperaturgrensen er ikke så godt undersøkt, men Coombs and Mitchell (1982), som inkuberte egg fra 5.3 til 23.2 oC, fant ingen signifikante forskjeller i dødelighet mellom 5.3 og 15.6 oC, men altså en nær 100 % dødelighet når temperaturen oversteg 18 oC.
Sensitivitet til oksygen: Lysing har en ekstrem tilpasning til lave oksygenverdier. Dette har nok sammenheng med at lysing er den vanligste bunnfiskarten i de 4 store østlige oppstrømningssystemene (Benguela, Kanari-, Humboldt-, og California-strømmen) som alle har store områder med lave oksygenverdier og til dels anoksiske forhold. Vi snakker altså om en økologisk tilpasning over millioner av år. I Benguela-strømmen ble levende lysing-egg normalt funnet over de anoksiske dypområdene ved oksygenverdier ned mot 0.3 ml l-1 (Sundby et al., 2001). Også den voksne lysingen har stort potensiale til å klare seg i svært lave oksygenverdier (Salvanes et al., 2015). Derfor vil ikke lavere oksygenverdier være noen begrensende faktor for utviklingen av lysingbestandene i norske farvann, heller ikke i norske terskelfjordsystemer som kan forventes å få forlengete perioder med anoksisk dypvann under fremtidige klimaendringer. Under slike fjordforhold vil trolig lysingen ha en fordel framfor andre arter.
Sensitivitet til forsuring: Gjennom tilpasningen til lave oksygenverdier i de store østlige oppstrømningssystemene må det òg forventes at lysing er tilpasset de betydelig lavere pH-verdiene i slike områder. Vi antar derfor at også lysing er mer robust mot framtidig forsuring enn fiskearter flest.
3.6.4 - Nordøstatlantisk makrell (Scomber scombrus)
Byttedyrspesifisitet: Makrell kan livnære seg på en hel rekke byttedyrtyper avhengig av tilgjengelighet (Langøy et al., 2012). Makrell har en bred nisje i både antall byttedyrarter og byttedyrstørrelsesgrupper som spenner fra mikrozooplankton til fiskelarver og yngel. De kan også vise kannibalistisk beiteatferd. Bestanden er derfor en utpreget byttedyrgeneralist (Langøy et al., 2012). Tidligere studier har vist klar tetthetsavhengig vekstrate for makrell. Mattilgjengelighet er derfor kjent for å påvirke veksthastighet og tilstand (vekt og lengde ved alder) betydelig (Olafsdottir et al., 2015).
Temperatursensitivitet: Makrell er svært robust mot endringer i temperaturen på grunn av deres brede utbredelse og uttalte mulighet for vertikal migrasjon og svømming (Olafsdottir et al., 2015). Basert på kartlegginger av eggfordelinger i gyteområdene vest for de britiske øyer fra 1990-tallet ble det funnet at optimal gytetemperatur var ved 13 oC som var i området vest og nordvest for Irland (Brunel et al., 2018). Høyest temperatur for egg var ved omtrent 18 oC som var i området ned mot Biscaya og nordvestkysten av Spania, dvs. Galicia. Makrellegg ble funnet så langt nord som i den sørlige delen av Norskehavet og nordvestover mot Island etter 2010. Egg ble funnet ved temperaturer ned mot 6 oC. Ut ifra denne fordeling kan det være grunn til å tro at gyting også kan forekomme i temperaturer lavere enn 6 oC. I Nordsjøen ble egg funnet i temperaturer fra 8 til 15-16 oC (van Damme et al., 2011), og de høyeste eggkonsentrasjonene ble funnet i vann ved 13 – 14 oC. Atlantiske makrellegg, kunstig befruktet fra gyteklar makrell fanget i Biscayabukten, ble utviklet i laboratoriet ved 5 forskjellige temperaturer fra 8.6 til 17.8 oC (Mendiola et al., 2006). Gjennomsnittlig dødelighet var høyest ved 8.6 og 17.8 oC, mens minimum dødelighet var ved 11.1 oC.
Sensitivitet til oksygen: Det er svært lite informasjon om oksygenforbruk hos atlantisk makrell. Men som en hurtigsvømmende fisk er oksygenforbruket gjennomgående høyt og på linje med atlantisk laks (Lucas et al., 1993). Dessuten, siden makrell ikke har svømmeblære er den avhengig av å kunne svømme kontinuerlig, og den har trolig ikke samme egenskaper til å pumpe vann over gjellene med gjellelokkene slik som eksempelvis torsk og steinbit når de er i ro med lavt energiforbruk. Det er derfor grunn til å anta at oksygenbehovet vil være høyere hos atlantisk makrell enn for øvrige fisk.
Sensitivitet til forsuring: Det finnes ikke informasjon om virkningen av havforsuring på atlantisk makrell. Det er ikke å forvente at forsuring vil ha spesielle effekter på makrell forskjellig fra øvrige vertebrater.
3.6.5 - Nordsjøsild og norsk vårgytende sild (Clupea harengus)
Byttedyrspesifisitet: Etter gyting vandrer norsk vårgytende sild inn i Norskehavet for å beite. Hovedbyttedyrarten om sommeren er kopepoden raudåte (Dalpadado et al., 2000). Hovedbeiteområdene er frontområdene mellom det varme atlantiske og det kalde arktiske vannet, i den sentrale og vestlige delen av Norskehavet, men noen ganger strekker det seg inn i arktiske farvann der norsk vårgytende sild lever av Calanus hyperboreus (Broms et al., 2012). I september-november trekker silden nordøstover til de viktigste overvintringsområdene utenfor kysten og i fjordene i Nord-Norge. Gytetrekket sørover starter i januar.
Temperatursensitivitet: De atlantiske sildebestandene finnes fordelt på begge sider av Nord-Atlanteren. På vestsiden er de fordelt fra Bay of Fundy til Gulf of St. Lawrence hvor årsmiddeltemperaturen i overflaten varierer fra 10 oC i sør til 4 oC i nord. Langs de europeiske kystene er sildebestandene fordelt over et betydelig større område fra sørligste delen av Nordsjøen til kystområdene langs Troms i nord. Her varierer årsmiddeltemperaturen fra 12 oC i sør til i underkant av 4 oC i nord (dos Santos Schmidt et al., 2021). Bestanden av norsk vårgytende sild er fordelt i et årsmiddeltemperaturområde varierende fra opp mot 9 oC til under 4 oC for den umodne delen av bestanden i det østlige Barentshavet. Bestanden av nordsjøsild er fordelt med en årsmiddeltemperatur fra 11 oC i den sørlige Nordsjøen til 7 oC i den nordlige delen av Nordsjøen. Dette innebærer at komponentene av nordsjøsild i sør lever nær den sørligste og øvre temperaturgrensen (12 oC) for atlantiske sildebestander, mens norsk vårgytende sild lever over et bredt temperaturintervall fra 9 oC og ned til laveste observerte temperatur for atlantiske sildebestander på under 4 oC.
Sensitivitet til oksygen: Sild har generelt svært høy toleranse for lave oksygenkonsentrasjoner. Domenici et al. (2002) fant ingen endringer i adferd ned til 30 % oksygenmetning. Responsen til sildestimer når metningskonsentrasjonen kommer ned mot 25 % oksygenmetning er at stimen blir mindre tett, altså at den sprer seg utover for å redusere ytterligere reduksjon i oksygenkonsentrasjon som følge av stimens totale oksygenforbruk.
Sensitivitet til forsuring: Det er ingen klare konklusjoner på virkninger av havforsuring på sild. Franke and Clemmesen (2011) fant ingen effekt av forsuring på sildelarver, og Maneja et al. (2015) som undersøkte større fisk fant ingen effekt av forsuring på adferd eller næringsaktivitet. Derimot fant Frommel et al. (2014) lavere vekst og organskader på sildelarver under høye forsuringsscenarier.
3.6.6 - Nordøstarktisk torsk (Gadus morhua)
Byttedyrspesifisitet: Dietten til nordøstarktisk torsk endres med alderen. Den direkte virkningen av høye konsentrasjoner av kopepoder og krill på torskens næringsvalg regnes å være viktig i den pelagiske fasen fram til bunnslåing på høsten (Vikebø et al., 2005, 2007; Kristiansen et al., 2011). Eldre individer er for det meste piscivore, inkludert eksempler på kannibalistisk atferd på foregående årsklasser (Holt et al., 2019), men lodde er foretrukket (Bogstad et al., 2000).
Temperatursensitivitet: Svært få fiskearter er undersøkt så detaljert med hensyn til temperatur som atlantisk torsk. Den generelle klokkeformede temperaturavhengigheten for ektoterme organismer som vanligvis er beskrevet utifra den geografiske utbredelsen av arten i forhold til omgivelsestemperaturen kjenner man i større detalj for atlantisk torsk. Dette fordi det også er gjennomført omfattende temperaturavhengige laboratoriestudier av torsk i ulike livsfaser. Av disse framgår det at temperaturtilpasningen er tildels svært ulik for de ulike livsstadiene. Kjesbu et al. viste at gonademodningen for gytebestanden stopper helt opp når temperaturen overstiger 9,6 oC. Dette er betydelig lavere enn optimal temperatur for spesifikk veksthastighet for larver og pelagisk yngel. Otterlei et al. (1999) som undersøkte spesifikk veksthastighet for torsk fant 14 oC som optimal temperatur. Björnsson et al. (2001) undersøkte i større detalj temperaturavhengig vekst (% vekst per dag) for en rekke størrelsesgrupper av torsk fra larver (2 gram) til ungfisk (2213 gram) i laboratoriet hvor fisken ble foret ad libitum. Optimal veksthastighet avtok fra 17 oC for yngel på 2 gram til 8,5 oC for ungfisk på 2,2 kg. Det er interessant å merke seg at det mest markante fallet skjedde fra 29 gram, da optimal veksthastighet var ved omtrent 13,5 oC, til 109 gram da optimal veksthastighet var falt til 10 oC (se Björnsson et al. (2001), Figur 1) . Dette vektspennet sammenfaller omtrent med størrelsen når fisken går fra pelagisk yngel til bunnslåing som 0-gruppe fisk, altså omkring sesongmessig maksimaltemperatur på 10- 12 oC i overflatelagene (august-september) og ned til omtrent 6 oC i 150 m dyp. Det synes altså at larver og pelagisk yngel som lever i de øvre lagene fra våren og utover gjennom sommeren er tilpasset de høyere temperaturene som finnes der, mens ved bunnslåing i september-oktober når fisken har nådd en våtvekt på nærmere 100 g faller optimal veksttemperatur mot nærmere naturlig omgivelsestemperatur i dypet. Som konklusjon er det derfor viktig å sammenligne korrekt omgivelsestemperatur for de ulike stadiene i fiskens livssyklus (se Sundby (2000), Figur 3).
Oksygenrepons: Atlantisk torsk kan overleve oksygenkonsentrasjoner på en metningsprosent ned mot 25 – 30 % (Plante et al., 1998), men under 20 % oksygenmetning overlever ingen individer. En oksygenmetning på over 35 % er nødvendig for å unngå begynnende dødelighet på individer. Svømmeaktiviteten begynner imidlertid å reduseres ved metningskonsentrasjoner under omtrent 50 % (Schlesinger and Ramankutty, 1994). Reduksjon i næringsopptak og spesifikk veksthastighet inntrer allerede ved oksygenmetningsprosent på under 100 % (Thorarensen et al., 2017), men den metabolske aktiviteten er fremdeles på omtrent 90 % av den maksimale når oksygenmetningen er 75 % (Chabot and Claireaux, 2008). Ut ifra dette kan vi oppsummere begrensede effekter på torskens liv så lenge oksygenmetningsmetningskonsentrasjonen ikke kommer under 75 %, men en må anta betydelige effekter når metningsprosenten kommer under 50 % og altså stor dødelighet under 30 % oksygenmetning.
Sensitivitet til forsuring: Det er ikke avklart i sin helhet hvordan havforsuring påvirker atlantisk torsk. Frommel et al. (2013) fant ingen effekt av forsuring på torskelarver fra Østersjøtorsk. På den andre siden, Stiasny et al. (2016) undersøkte vekst og dødelighet for torskelarver fra nordøstarktisk torsk under laboratorieforhold som tilsvarte RCP8.5-scenariet ved år 2100. Det ble funnet en dobling av dødeligheten under slike forhold. Også Voss et al. (2019) fant at torskelarver fra Østersjøen ble negativt påvirket av forsuring.
3.6.7 - Lodde i Barentshavet (Mallatus villosus)
Byttedyrspesifisitet: Raudåte dominerer dietten til liten lodde mens større makroplankton; spesielt euphausiidene Thysanoessa inermis (Euphausiidae) og T. raschii og de to amfipodene Themisto libellula (Hyperiidae) og T. abyssorum dominerer dietten til de større individene (Gjøsæter, 1998).
Temperatursensitivitet: Utbredelse og migrasjon av voksen lodde er rapportert å være begrenset av temperatur eller temperaturinduserte endringer i planktonfordelingen. Den spesifikke temperaturtoleransen til lodde er ikke undersøkt, men observasjoner fra Newfoundland, islandske og norske farvann tyder på at de termiske toleransene for 2 år gammel lodde og eldre er relativt brede under beiting med en typisk nedre grense på rundt -1 oC (Gjøsæter and Loeng, 1987). Likevel okkuperer lodde det kalde vannet og kan beite og vandre langs fronter mellom kalde arktiske og varmere atlantiske vannmasser (Vilhjálmsson, 2002). Selv om denne arktisk-boreale arten har utviklet seg til å leve i kanten av arktiske farvann for å utnytte dagens beitemuligheter, krever lodde høyere temperaturer for vellykket reproduksjon. Modning er rapportert å kreve temperaturer på 2-4 oC (Carscadden et al., 1985).
Sensitivitet til forsuring: Lodde er avhengig av dyreplanktoniske krepsdyr for mat i alle livsstadier; kopepod nauplii som larver, kalanoide kopepoder som unge og makrozooplankton, spesielt krill, som voksne (Dalpadado and Mowbray, 2013; Gjøsæter, 1998). Noen krepsdyr er følsomme for havforsuring, og selv om skademekanismene ikke er helt kjente, kan lav pH påvirke både eksoskeletonkalsifisering og intracellulære syrebaserte reguleringer (Kawaguchi et al., 2013).
3.6.8 - Snøkrabbe (Chionoecetes opilio)
Byttedyrspesifisitet: Generelt er snøkrabben en altetende art og lever på en rekke infauna- og epifaunaarter som lever i bløtbunnssubstrat. I tillegg er også rester av fisk kjent for å være byttedyr. De hyppigste byttedyrgruppene er muslinger, små krepsdyr og polychaeter (Kolts et al., 2013).
Temperatursensitivitet: Snøkrabben er karakterisert som en subarktisk art og har et begrenset temperaturområde mellom -1 til 6 oC. Det er vist at når snøkrabben lever i temperaturer nær 6-7 oC, antas de metabolske kostnadene å matche metabolske gevinster (Siikavuopio et al., 2019).
Sensitivitet til forsuring: Snøkrabben er godt tilpasset projiserte havforsuringsnivåer, selv om havforsuringsfølsomheten til yngel fortsatt må undersøkes (Foy et al., 2018).
3.6.9 - Polartorsk (Boreogadus saida)
Byttedyrspesifisitet: Dietten til ung polartorsk består av en rekke Calanus spp. inkludert Calanus glacialis, Calanus hyperboreus og raudåte, og med økning i fiskestørrelse begynner hyperiide arter å dominere i dietten. Eldre polartorsk beiter også på fisk (Hop and Gjøsæter, 2013). En nedgang i arktiske habitater og arktiske byttedyr som Calanus glacialis og Themisto libellula kan ha negative konsekvenser for beiteforholdene. Polartorsk beiter imidlertid også på boreale (Meganyctiphanes norvegica, Euphausiidae) og arktoboreale (Themisto inermis) euphausiider kan derfor til en viss grad kompensere for nedgangen av de arktiske artene (Eriksen et al., 2020a).
Temperatursensitivitet: Polartorsk har frostvæskeproteiner i blodet (Hop and Gjøsæter, 2013) og tåler derfor omgivelsestemperaturer ned til -1,8 oC som gir et temperaturtilfluktssted fra rovdyr. Selv om polartorsk tåler høyere temperaturer, foretrekker den generelt kalde arktiske vannmasser. Størstedelen av polartorsk i Barentshavet finnes ved vanntemperaturer mellom 2,0 og 5,5 oC, mens 0-gruppe er observert i intervallet 0.9–8.0 oC (Eriksen et al., 2015). Imidlertid er tidlige livsstadier og spesielt egg begrenset til kaldt vann med egg som flyter under isen i betydelig tid etter gyting (Eriksen et al., 2020b). Termisk stress på grunn av økte sommer- og høsttemperaturer, spesielt i det sørøstlige Barentshavet, og reduksjon av isdekke resulterer i tap av egnede gytehabitater om vinteren. Dette kan ha en negativ effekt på rekrutteringen, og dermed føre til en ytterligere nedgang av polartorsk i Barentshavet.
Sensitivitet til forsuring: Det antas at arter berørt av havforsuring kan kompensere med økt energibehov. Imidlertid lever arktiske arter i lave temperaturer og har derfor mindre energi tilgjengelig for å håndtere ekstra press enn andre tempererte arter. Dyreplanktonarter som utnyttes av polartorsk påvirkes kun i de tidlige kopepodittstadiene og da hovedsaklig gjennom vekst (Thor et al., 2018). Polartorsk har svekkede svømmeevner under forhøyet pCO2 (1 170 micro atm) (Kunz et al., 2018). Samlet sett er det vitenskapelige grunnlaget gjennom eksperimentelt arbeid foreløpig utilstrekkelig til å forutsi effekter av havforsuring på polartorsk.
7 - Referanser
Agnalt, A.-L., Grefsrud, E. S., Farestveit, E., Larsen, M., and Keulder, F. 2013. Deformities in larvae and juvenile European lobster (Homarus gammarus) exposed to lower ph at two different temperatures. Biogeosciences, 10: 7883–7895. URL https://bg.copernicus.org/articles/10/7883/2013/.
Aksnes, D., Ulvestad, K., Baliño, B., Berntsen, J., Egge, J., and Svendsen, E. 1995. Ecological modelling in coastal waters: Towards predictive physical-chemical-biological simulation models. Ophelia, 41: 5–36.
Aksnes, D. L. and Blindheim, J. 1996. Circulation patterns in the North Atlantic and possible impact on population dynamics of Calanus finmarchicus. Ophelia, 44: 7–28.
Alvarez, P., Fives, J., Motos, L., and Santos, M. 2004. Distribution and abundance of European hake Merluccius merluccius (L.), eggs and larvae in the North East Atlantic waters in 1995 and 1998 in relation to hydrographic conditions. Journal of Plankton Research, 26: 811–826. URL https://doi.org/10.1093/plankt/fbh074.
Bailey, A., Thor, P., Browman, H. I., Fields, D. M., Runge, J., Vermont, A., Bjelland, R., et al. 2016. Early life stages of the Arctic copepod Calanus glacialis are unaffected by increased seawater pCO2. ICES Journal of Marine Science, 74: 996–1004. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsw066.
Bentsen, M., Bethke, I., Debernard, J. B., Iversen, T., Kirkevåg, A., Seland, Ø., Drange, H., et al. 2013. The Norwegian Earth System Model, NorESM1-M Part 1: Description and basic evaluation of the physical climate. Geoscientific Model Development, 6: 687–720. URL https://www.geosci-model-dev.net/6/687/2013/.
Björnsson, B., Steinarsson, A., and Oddgeirsson, M. 2001. Optimal temperature for growth and feed conversion of immature cod ( Gadus morhua L.) . ICES Journal of Marine Science, 58: 29–38. URL https://doi.org/10.1006/jmsc.2000.0986.
Bogstad, B., Haug, T., and Mehl, S. 2000. Who eats whom in the Barents Sea? NAMMCO Sci. Pubi., 2: 98–119.
Brander, K. M. 1994. The location and timing of cod spawning around the British Isles. ICES Journal of Marine Science, 51: 71–89. URL https://doi.org/10.1006/jmsc. 1994.1007.
Broms, C., Melle, W., and Horne, J. K. 2012. Navigation mechanisms of herring during feeding migration: the role of ecological gradients on an oceanic scale. Marine Biology Research, 8: 461–474. URL https://doi.org/10.1080/17451000.2011.640689.
Browman, H. I. 2016. Applying organized scepticism to ocean acidification research. ICES Journal of Marine Science, 73: 529–536. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/ fsw010.
Brunel, T., van Damme, C. J. G., Samson, M., and Dickey-Collas, M. 2018. Quantifying the influence of geography and environment on the Northeast Atlantic mackerel spawning distribution. Fisheries Oceanography, 27: 159–173. URL https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/fog.12242.
Carscadden, J., G., W., and D., M. 1985. An indirect method of estimating maturation rates of cohorts of capelin (Mallotus villosus). Journal of Northwest Atlantic Fishery Science, 6: 135–140.
Chabot, D. and Claireaux, G. 2008. Environmental hypoxia as a metabolic constraint on fish: The case of atlantic cod, Gadus morhua. Marine Pollution Bulletin, 57: 287–294. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0025326X08001963. 5th International Conference on Marine Pollution and Ecotoxicology.
Cheung, W., Close, C., Lam, V., Watson, R., and DJ, P. 2008. Application of macroecological theory to predict effects of climate change on global fisheries potential. Marine Ecology Progress Series, 365: 187–197.
Cheung, W. W., Lam, V. W., Sarmiento, J. L., Kearney, K., Watson, R., and Pauly, D. 2009. Projecting global marine biodiversity impacts under climate change scenarios. Fish and Fisheries, 10: 235–251.
Cheung, W. W. L., Watson, R., and Pauly, D. 2013. Signature of ocean warming in global fisheries catch. Nature, 497: 365–368.
Coombs, S. H. and Mitchell, C. E. 1982. The development rate of eggs and larvae of the hake, Merluccius merluccius (L.) and their distribution to the west of the British Isles. ICES Journal of Marine Science, 40: 119–126. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/40.2.119.
Cormon, X., Loots, C., Vaz, S., Vermard, Y., and Marchal, P. 2014. Spatial interactions between saithe (Pollachius virens) and hake (Merluccius merluccius) in the North Sea. ICES Journal of Marine Science, 71: 1342–1355. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsu120.
Dalpadado, P., Ellertsen, B., Melle, W., and Dommasnes, A. 2000. Food and feeding conditions of Norwegian spring-spawning herring (Clupea harengus) through its feeding migrations. ICES Journal of Marine Science, 57: 843–857. URL https://doi.org/10.1006/jmsc.2000.0573.
Dalpadado, P. and Mowbray, F. 2013. Comparative analysis of feeding ecology of capelin from two shelf ecosystems, off Newfoundland and in the Barents Sea. Progress in Oceanography, 114: 97–105. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0079661113000499. Norway-Canada Comparison of Marine Ecosystems (NORCAN).
Domenici, P., Ferrari, R. S., Steffensen, J. F., and Batty, R. S. 2002. The effect of progressive hypoxia on school structure and dynamics in Atlantic herring Clupea harengus.Proc. R. Soc. Lond. B, 269: 2103–2111.
dos Santos Schmidt, T. C., Hay, D. E., Sundby, S., Devine, J. A., Óskarsson, G. J., Slotte, A., Wuenschel, M. J., et al. 2021. Adult body growth and reproductive investment vary markedly within and across Atlantic and Pacific herring: a meta-analysis and review of 26 stocks. Reviews in Fish Biology and Fisheries, 31: 685–708. URL https: //doi.org/10.1007/s11160-021-09665-9.
Dulvy, N. K., Rogers, S. I., Jennings, S., Stelzenmller, V., Dye, S. R., and Skjoldal, H. R. 2008. Climate change and deepening of the North Sea fish assemblage: a biotic indicator of warming seas. Journal of Applied Ecology, 45: 1029–1039.
Ellertsen, B., Fossum, P., Solemdal, P., Sundby, S., and Tilseth, S. 1984. A case study on the distribution of cod larvae and availability of prey organisms in relation to physical processes in Lofoten. in: The propagation of cod. Report 0333-2594:453-478, Flødevigen, Arendal.
Eriksen, E., Benzik, A. N., Dolgov, A. V., Skjoldal, H. R., Vihtakari, M., Johannesen, E., Prokhorova, T. A., et al. 2020a. Diet and trophic structure of fishes in the Barents Sea: The Norwegian-Russian program “Year of stomachs” 2015 – Establishing a baseline. Progress in Oceanography, 183: 102262. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0079661119304422.
Eriksen, E., Huserbråten, M., Gjøsæter, H., Vikebø, F., and Albretsen, J. 2020b. Polar cod egg and larval drift patterns in the Svalbard archipelago. Polar Biology, 43: 1029–1042.
Eriksen, E., Ingvaldsen, R., Nedreaas, K., and Prozorkevich, D. 2015. The effect of recent warming on polar cod and beaked redfish juveniles in the Barents Sea. Regional Studies in Marine Science, 2: 105–112. URL https://www.sciencedirect.com/science/ article/pii/S2352485515000511.
Fiksen, , Utne, A., Aksnes, D., Eiane, K., Helvik, J., , and Sundby, S. 1998. Modelling the influence of light, turbulence and ontogeny on ingestion rates in larval cod and herring. Fisheries Oceanography, 7 (3/4): 355–363.
Foy, R. J., Long, W. C., and Swiney, K. M. 2018. Ocean acidification does not affect embryo development, hatch success, or calcification in snow crab, Chionoecetes opilio. Franke, A. and Clemmesen, C. 2011. Effect of ocean acidification on early life stages of Atlantic herring (clupea harengus l.). Biogeosciences, 8: 3697–3707. URL https: //bg.copernicus.org/articles/8/3697/2011/.
Friedland, K. D., Stock, C., Drinkwater, K. F., Link, J. S., Leaf, R. T., Shank, B. V., Rose, J. M., et al. 2012. Pathways between primary production and fisheries yields of large marine ecosystems. PLOS ONE, 7: 1–11. URL https://doi.org/10.1371/ journal.pone.0028945.
Frommel, A. Y., Maneja, R., Lowe, D., Malzahn, A. M., Geffen, A. J., Folkvord, A., Piatkowski, U., et al. 2012. Severe tissue damage in Atlantic cod larvae under increasing ocean acidification. Nature Clim. Change, 2: 42–46.
Frommel, A. Y., Maneja, R., Lowe, D., Pascoe, C. K., Geffen, A. J., Folkvord, A., Piatkowski, U., et al. 2014. Organ damage in Atlantic herring larvae as a result of ocean acidification. Ecological Applications, 24.
Frommel, A. Y., Schubert, A., Piatkowski, U., and Clemmesen, C. 2013. Egg and early larval stages of Baltic cod, Gadus morhua, are robust to high levels of ocean acidification. Mar. Biol., 160.
Gjøsæter, H. and Loeng, H. 1987. Growth of the Barents Sea capelin, Mallotus villosus, in relation to climate. Environmental Biology of Fishes, 20: 293–300.
Gjøsæter, H. 1998. The population biology and exploitation of capelin (Mallotus villosus) in the Barents Sea. Sarsia, 83: 453–496. URL https://doi.org/10.1080/00364827.1998.10420445.
Guevara-Fletcher, C., Alvarez, P., Sanchez, J., and Iglesias, J. 2017. The effect of temperature on the development of yolk-sac larvae of European hake (Merluccius merluccius L.) under laboratory conditions. Aquaculture Research, 48: 1392–1405. URL https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/are.12975.
Hansen, C., Drinkwater, K. F., Jähkel, A., Fulton, E. A., Gorton, R., and Skern-Mauritzen, M. 2019a. Sensitivity of the Norwegian and Barents Sea Atlantis end-to-end ecosystem model to parameter perturbations of key species. PLOS ONE, 14: 1–24. URL https://doi.org/10.1371/journal.pone.0210419.
Hansen, C., Nash, R. D. M., Drinkwater, K. F., and Hjøllo, S. S. 2019b. Management scenarios under climate change – a study of the Nordic and Barents Seas. Frontiers in Marine Science, 6: 668. URL https://www.frontiersin.org/article/10.3389/ fmars.2019.00668.
Hare, J. A., Morrison, W. E., Nelson, M. W., Stachura, M. M., Teeters, E. J., Griffis, R. B., Alexander, M. A., et al. 2016. A vulnerability assessment of fish and invertebrates to climate change on the Northeast U.S. continental shelf. PLOS ONE, 11: 1–30. URL https://doi.org/10.1371/journal.pone.0146756.
Hirche, H.-J. 1987. Temperature and plankton ii. respiration and swimming activity of copepods from the Greenland Sea at different temperatures. Marine biology, 94: 347–356.
Hjøllo, S., Huse, G., Skogen, M. D., and Melle, W. 2012. Modelling secondary production in the Norwegian Sea with a fully coupled physical/primary production/individualbased Calanus finmarchicus model system. Marine Biology Research, 8: 508–526.
Hoegh-Guldberg, O., Cai, R., Poloczanska, E., Brewer, P., Sundby, S., Hilmi, K., Fabry, V., et al. 2014. Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part B: Regional Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change,. pp. 1655–1731. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA.
Hofmann, A., Peltzer, E.,Walz, P., and Brewer, P. 2011. Hypoxia by degrees: Establishing definitions for a changing ocean. Deep Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers, 58: 1212–1226. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0967063711001701.
Holt, R. E., Bogstad, B., Durant, J. M., Dolgov, A. V., and Ottersen, G. 2019. Barents Sea cod (Gadus morhua) diet composition: long-term interannual, seasonal, and ontogenetic patterns. ICES Journal of Marine Science, 76: 1641–1652. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsz082.
Hop, H. and Gjøsæter, H. 2013. Polar cod (boreogadus saida) and capelin (mallotus villosus) as key species in marine food webs of the Arctic and the Barents Sea. Marine Biology Research, 9: 878–894. URL https://doi.org/10.1080/17451000.2013.775458.
Hordoir, R., Skagseth, Ø., Ingvaldsen, R. B., Sandø, A. B., Löptien, U., Dietze, H., Gierisch, A. M. U., et al. 2022. Changes in arctic stratification and mixed layer depth cycle. JGR Oceans. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsab100.
ICES, O. 2021. Arctic fisheries working group (AFWG). ICES Scientific Reports 3(58).
IPCC 2013. Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, Cambridge University Press. p. 1535pp. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA.
Kaartvedt, S., Røstad, A., and Titelman, J. 2021. Sleep walking copepods? Calanus diapausing in hypoxic waters adjust their vertical position during winter. Journal of Plankton Research, 43: 199–208. URL https://doi.org/10.1093/plankt/fbab004.
Kahru, M., Gille, S. T., Murtugudde, R., Strutton, P. G., Manzano-Sarabia, M., Wang, H., and Mitchell, B. G. 2010. Global correlations between winds and ocean chlorophyll. Journal of Geophysical Research: Oceans, 115. URL https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1029/2010JC006500.
Kawaguchi, S., Ishida, A., King, R., Raymond, B., Waller, N., Constable, A., Nicol, S., et al. 2013. Risk maps for antarctic krill under projected southern ocean acidification. Nature Climate Change, 3: 843–847.
Kjesbu, O. S., Sandø, A. B., Strand, E., Alix, M., Wright, P. J., Edwards, M., Thorsen, A., et al.Atlantic cod face reproductive failure in the south and extreme spawning migrations in the north.
Kjesbu, O. S., Sundby, S., Sandø, A. B., Alix, M., Hjøllo, S., Tiedemann, M., Skern-Mauritzen, M., et al. 2021. Highly mixed impacts of near-future climate change on stock productivity proxies in the north east Atlantic. Fish and Fisheries, n/a. URL https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/faf.12635.
Kolts, J. M., Lovvorn, J. R., North, C. A., , Grebmeier, J. M., and Cooper, L. W. 2013. Effects of body size, gender, and prey availability on diets of snow crabs in the northern Bering Sea. Mar. Eco. Prog. Ser., 483: 209–220.
Kristiansen, T., Drinkwater, K. F., Lough, R. G., and Sundby, S. 2011. Recruitment variability in north Atlantic cod and match-mismatch dynamics. PLOS ONE, 6: 1–11. URL https://doi.org/10.1371/journal.pone.0017456.
Kunz, K. L., Claireaux, G., Pörtner, H.-O., Knust, R., and Mark, F. C. 2018. Aerobic capacities and swimming performance of polar cod (Boreogadus saida) under ocean acidification and warming conditions. Journal of Experimental Biology, 221. URL https://doi.org/10.1242/jeb.184473. Jeb184473.
Langehaug, H. R., Geyer, F., Smedsrud, L. H., and Gao, Y. 2013. Arctic sea ice decline and ice export in the CMIP5 historical simulations. Ocean Modelling, 71: 114–126.
Langehaug, H. R., Sandø, A. B., Årthun, M., and Ilıcak, M. 2019. Variability along the Atlantic water pathway in the forced Norwegian Earth System Model. Climate Dynamics, 52: 1211–1230.
Langøy, H., Nøttestad, L., Skaret, G., Broms, C., and Fernö, A. 2012. Overlap in distribution and diets of Atlantic mackerel (Scomber scombrus), Norwegian springspawning herring (Clupea harengus) and blue whiting (Micromesistius poutassou) in the Norwegian Sea during late summer. Marine Biology Research, 8: 442–460. URL https://doi.org/10.1080/17451000.2011.642803.
Lien, V. S. and Ådlandsvik, B. 2014. Bottom water formation as a primer for springblooms on Spitsbergenbanken? Journal of Marine Systems, 130: 241 – 247. URL http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0924796311002855.
Lind, S., Ingvaldsen, R. B., and Furevik, T. 2018. Arctic warming hotspot in the northern Barents Sea linked to declining sea-ice import. Nature Climate Change, 8: 634–639. URL https://doi.org/10.1038/s41558-018-0205-y.
Lucas, M. C., Johnstone, A., and Tang, J. 1993. AN ANNULAR RESPIROMETER FOR MEASURING AEROBIC METABOLIC RATES OF LARGE, SCHOOLING FISHES. Journal of Experimental Biology, 175: 325–331. URL https://doi.org/10.1242/jeb.175.1.325.
MacKenzie, B. R., Miller, T. J., Cyr, S., and Leggett, W. C. 1994. Evidence for a domeshaped relationship between turbulence and larval fish ingestion rates. Limnology and Oceanography, 39: 1790–1799.
Madec, G. and the NEMO system team. 2015. Nemo ocean engine, version 3.6 stable. Report. URL http://www.nemo-ocean.eu/Morison.
Madonna, E. and Sandø, A. B. 2022. Understanding differences in north atlantic poleward ocean heat transport and its variability in global climate models. Geophysical Research Letters, 49: e2021GL096683. URL https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1029/2021GL096683. E2021GL096683 2021GL096683.
Maneja, R., Frommel, A., Browman, H., Geffen, A., Folkvord, A., Piatkowski, U., Durif, C., et al. 2015. The swimming kinematics and foraging behavior of larval Atlantic herring (Clupea harengus L.) are unaffected by elevated pCO 2. Journal of Experimental Marine Biology and Ecology, 466.
Maneja, R. H., Frommel, A., Geffen, A., Folkvord, A., et al. 2013. Effects of ocean acidification on the calcification of otoliths of larval Atlantic cod Gadus morhua. Marine Ecology Progress Series, 477: 251-258.
Marshall, S., Nicholls, A.G., , and Orr, A. 1935. On the biology of Calanus finmarchicus. Part VI. Oxygen consumption in relation to environmental conditions. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom, 20: 1–27.
Meeren, T. v. d. and Ivannikov, V. P. 2006. Seasonal shift in spawning of Atlantic cod (Gadus morhua L.) by photoperiod manipulation: egg quality in relation to temperature and intensive larval rearing. Aquaculture Research, 37: 898–913.
Meinshausen, M., Nicholls, Z. R. J., Lewis, J., Gidden, M. J., Vogel, E., Freund, M., Beyerle, U., et al. 2020. The shared socio-economic pathway (ssp) greenhouse gas concentrations and their extensions to 2500. Geoscientific Model Development, 13: 3571–3605. URL https://gmd.copernicus.org/articles/13/3571/2020/.
Mendiola, D., Alvarez, P., Cotano, U., Etxebeste, E., and de Murguia, A. M. 2006. Effects of temperature on development and mortality of Atlantic mackerel fish eggs. Fisheries Research, 80: 158–168. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0165783606001755.
Moloney, C. L., St John, M. A., Denman, K. L., Karl, D. M., Köster, F. W., Sundby, S., and Wilson, R. P. 2011. Weaving marine food webs from end to end under global change. Journal of Marine Systems, 84: 106–116. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0924796310001235.
Olafsdottir, A. H., Slotte, A., Jacobsen, J. A., Oskarsson, G. J., Utne, K. R., and Nøttestad, L. 2015. Changes in weight-at-length and size-at-age of mature Northeast Atlantic mackerel (Scomber scombrus) from 1984 to 2013: effects of mackerel stock size and herring (Clupea harengus) stock size. ICES Journal of Marine Science, 73: 1255–1265. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsv142.
Østerhus, S., Turrell, W. R., Jónsson, S., and Hansen, B. 2005. Measured volume, heat, and salt fluxes from the Atlantic to the Arctic Mediterranean. Geophysical Research Letters, 32: L07603.
Otterlei, E., Nyhammer, G., Folkvord, A., and Stefansson, S. O. 1999. Temperatureand size-dependent growth of larval and early juvenile Atlantic cod (Gadus morhua): a comparative study of Norwegian coastal cod and northeast Arctic cod. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, 56: 2099–2111. URL https://doi.org/10.1139/f99-168
Plante, S., Chabot, D., and Dutil, J.-D. 1998. Hypoxia tolerance in Atlantic cod. Journal of Fish Biology, 53: 1342–1356. URL https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/j.1095-8649.1998.tb00253.x.
Poloczanska, E. S., Brown, C. J., Sydeman, W. J., Kiessling, W., Schoeman, D. S., Moore,P. J., Brander, K., et al. 2013. Global imprint of climate change on marine life. Nature Climate Change, 3: 919–925.
Rothschild, B. 1998. Year class strengths of zooplankton in the North Sea and then relation to cod and herring abundance 12. Journal of Plankton Research, 20: 1721–1741. URL https://doi.org/10.1093/plankt/20.9.1721.
Rothschild, B. and Osborn, T. 1988. Small-scale turbulence and plankton contact rates. Journal of plankton Research, 10: 465–474.
Runge, J. A., Fields, D. M., Thompson, C. R. S., Shema, S. D., Bjelland, R. M., Durif, C. M. F., Skiftesvik, A. B., et al. 2016. End of the century CO2 concentrations do not have a negative effect on vital rates of Calanus finmarchicus, an ecologically critical planktonic species in North Atlantic ecosystems. ICES Journal of Marine Science, 73:937–950. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsv258.
Salvanes, A. G. V., AC, U.-P., B, C., and VA, B. 2011. Behavioural and physiological adaptations of the bearded goby, a key fish species of the extreme environment of the northern Benguela upwelling . Marine Ecology Progress Series, 425: 193–202.
Salvanes, A. G. V., Bartholomae, C., Yemane, D., Gibbons, M. J., Kainge, P., Krakstad, J.-O., Rouault, M., et al. 2015. Spatial dynamics of the bearded goby and its key fish predators off Namibia vary with climate and oxygen availability. Fisheries Oceanography, 24: 88–101. URL https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/fog.12068.
Sandø, A. B., Melsom, A., and Budgell, W. P. 2014. Downscaling IPCC control run and future scenario with focus on the Barents Sea. Ocean Dynamics, 64: 927–949.
Sandø, A. B., Mousing, E. A., Budgell, W. P., Hjøllo, S. S., Skogen, M. D., and Ådlandsvik, B. 2021. Barents Sea plankton production and controlling factors in a fluctuating climate. ICES Journal of Marine Science. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/fsab067.
Schlesinger, M. E. and Ramankutty, N. 1994. An oscillation in the global climate system of period 65-70 years. Nature, 367: 723–726.
Seland, Ø., Bentsen, M., Olivié, D., Toniazzo, T., Gjermundsen, A., Graff, L. S., Debernard, J. B., et al. 2020. Overview of the Norwegian Earth System Model (NorESM2) and key climate response of CMIP6 DECK, historical, and scenario simulations. Geoscientific Model Development, 13: 6165–6200. URL https://gmd.copernicus.org/articles/13/6165/2020/.
Siikavuopio, S. I., Bakke, S., Sæther, B. S., Thesslund, T., and Christiansen, J. S. 2019. Temperature selection and the final thermal preferendum of snow crab (chionoecetes opilio, decapoda) from the Barents Sea. Polar Biology, 42: 1911–1914. URL https://doi.org/10.1007/s00300-019-02530-3.
Skagseth, Ø., Drinkwater, K. F., and Terrile, E. 2011. Wind-induced transport of the Norwegian Coastal Current in the Barents Sea. J. Geoph. Res., 116: 1–15.
Skaret, G., Dalpadado, P., Hjøllo, S., Skogen, M., and Strand, E. 2014. Calanus finmarchicus abundance, production and population dynamics in the Barents Sea in a future climate. Progress in Oceanography, 125: 26–39.
Skogen, M. and Søiland, H. 1998. A user’s guide to NORWECOM v2.0. The NORWegian ECOlogical Model system. Tech. Rep. Fisken og Havet 18/98, Institute of Marine Research, Pb.1870, NO-5024 Bergen. 42 pp.
Skogen, M., Svendsen, E., Berntsen, J., Aksnes, D., and Ulvestad, K. 1995. Modelling the primary production in the North Sea using a coupled 3 dimensional Physical Chemical Biological Ocean model. Estuarine, Coastal and Shelf Science, 41: 545–565.
Skogen, M. D., Budgell, W. P., and Rey, F. 2007. Interannual variability in Nordic Seas primary production. ICES Journal of Marine Science, 64: 1–10.
Stiasny, M. H., Mittermayer, F. H., Sswat, M., Voss, R., Jutfelt, F., Chierici, M., Puvanendran, V., et al. 2016. Ocean Acidification Effects on Atlantic Cod Larval Survival and Recruitment to the Fished Population. PLOS ONE, 11: 1–11. URL https://doi.org/10.1371/journal.pone.0155448.
Stock, C. A., John, J. G., Rykaczewski, R. R., Asch, R. G., Cheung, W. W. L., Dunne, J. P., Friedland, K. D., et al. 2017. Reconciling fisheries catch and ocean productivity. Proceedings of the National Academy of Sciences, 114: E1441–E1449. URL https://www.pnas.org/doi/abs/10.1073/pnas.1610238114.
Sundby, S. 1983. A one-dimensional model for the vertical distribution of pelagic fish eggs in the mixed layer. Deep-Sea Research, 30: 645–661.
Sundby, S. 1991. Factors affecting the vertical distribution of eggs. ICES Marine Science Symposia, 192: 33–38.
Sundby, S. 1995. Wind climate and foraging of larval and juvenile Arcto-Norwegian cod. Spec. Publ. Fish. Aquat. Sci., 191: 405–415.
Sundby, S. 2000. Recruitment of Atlantic cod stocks in relation to temperature and advection of copepod populations. Sarsia, 85: 277–298.
Sundby, S. 2006. Lecture notes in Lectures in Physical-biological processes, GEOF 230.
Sundby, S. 2009. Lecture notes in Lectures in Physical-biological processes, GEOF 230.
Sundby, S., Boyd, A. J., Hutchings, L., O’Toole, M. J., Thorisson, K., and Thorsen, A. 2001. Interaction between Cape hake spawning and the circulation in the northern Benguela upwelling ecosystem. South African Journal of Marine Science, 23: 317–336.
Sundby, S., Drinkwater, K. F., and Kjesbu, O. S. 2016. The North Atlantic spring-bloom system — where the changing climate meets the winter dark. Frontiers in Marine Science, 3: 1–12.
Sundby, S. and Fossum, P. 1990. Feeding conditions of Arcto-norwegian cod larvae compared with the Rothschild–Osborn theory on small-scale turbulence and plankton contact rates. Journal of Plankton Research, 12: 1153–1162. URL https://doi.org/10.1093/plankt/12.6.1153.
Sundby, S. and Kristiansen, T. 2015. The principles of buoyancy in marine fish eggs and their vertical distributions across the world oceans. PLOS ONE, 10: 1–23. URL https://doi.org/10.1371/journal.pone.0138821.
Sutton, R. T. and Hodson, D. L. R. 2005. Atlantic Ocean Forcing of North American and European Summer Climate. Science, 309: 115–118. URL https://www.science.org/doi/abs/10.1126/science.1109496.
Sverdrup, H. U. 1953. On Conditions for the Vernal Blooming of Phytoplankton. ICES Journal of Marine Science, 18: 287–295. URL https://doi.org/10.1093/icesjms/18.3.287.
Thor, P., Bailey, A., Dupont, S., Calosi, P., Søreide, J. E., De Wit, P., Guscelli, E., et al. 2018. Contrasting physiological responses to future ocean acidification among Arctic copepod populations. Global Change Biology, 24: e365–e377.
Thorarensen, H., Gústavsson, A., Gunnarsson, S., Árnason, J., Steinarsson, A., Björnsdóttir, R., and Imsland, A. K. 2017. The effect of oxygen saturation on the growth and feed conversion of juvenile Atlantic cod (Gadus morhua L.). Aquaculture, 475: 24–28. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0044848616311851.
van Damme, C., Hoek, R., Beare, D., Bolle, L., Bakker, C., van Barneveld, E., Lohman, M., et al. 2011. Shortlist master plan wind monitoring fish eggs and larvae in the southern north sea: Final report parts a and b. Report C098/11.
Vancoppenolle, M., Fichefet, T., and Goosse, H. 2009. Simulating the mass balance and salinity of Arctic and Antarctic sea ice. 2. Importance of sea ice salinity variations. Ocean Modelling, 27: 54–69. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1463500308001625.
Vikebø, F., Sundby, S., Ådlandsvik, B., and Fiksen, 2005. The combined effect of transport and temperature on distribution and growth of larvae and pelagic juveniles of Arcto-Norwegian cod. ICES Journal of Marine Science, 62: 1375–1386. URL https://doi.org/10.1016/j.icesjms.2005.05.017.
Vikebø, F., Sundby, S., Ådlandsvik, B., and Otterå, O. H. 2007. Impacts of a reduced thermohaline circulation on transport and growth of larvae and pelagic juveniles of Arcto-Norwegian cod (Gadus morhua). Fisheries Oceanography, 16: 216–228.
Vilhjálmsson, H. 2002. Capelin ( Mallotus villosus ) in the Iceland–East Greenland–Jan Mayen ecosystem . ICES Journal of Marine Science, 59: 870–883. URL https://doi.org/10.1006/jmsc.2002.1233.
Voss, R., Quaas, M. F., Stiasny, M. H., Hänsel, M., Stecher Justiniano Pinto, G. A., Lehmann, A., Reusch, T. B., et al. 2019. Ecological-economic sustainability of the Baltic cod fisheries under ocean warming and acidification. Journal of Environmental Management, 238: 110–118. URL https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0301479719302658.
Werner, K. 2015. A first examination of its biology, ecology and fisheries: What is the role of European Hake (Merluccius merluccius) in the waters of the northern North Sea and along the Norwegian coast? Master’s thesis, University of Bergen.