Tema: Fiskevelferd

Sykdommer, parasitter og skader som oppstår ved håndtering og transport, er blant årsakene til at ca. 60 millioner (15–20 %) av disse dør før de når slaktestørrelse. I tillegg har en del av dem som overlever, ulike velferdsproblemer. Selv om det gjelder en relativ liten prosent, er det likevel flere millioner fisk. Eksempler på produksjonslidelser er ryggradsdeformasjoner, senskader fra virusinfeksjoner og perioder med sår i huden på grunn av bakterieinfeksjoner.
 

I 2023 ble det brukt 30 millioner oppdrettet og villfanget rensefisk til lakselusbekjempelse (ca. likt fordelt på rognkjeks og leppefisk). Dette er rensefisk som spiser lakselus fra huden til laksen. De gjør en nyttig jobb, men svært mange blir syke og dør.

 

Totalt sett er det betydelige dyrevelferdsproblemer i oppdrettsnæringen. I tillegg til problemene som fisken opplever, påfører det næringen store tap både i økonomi og omdømme. Både næring, forskningsmiljøer og forvaltningsmyndigheter har derfor satt seg mål om å redusere dødeligheten og bedre velferden til oppdrettsfisken.

Bekymringen for at dyr lider, er hovedårsaken til at vi bryr oss om dyrevelferd. Samtidig vet vi også at dyr som vokser opp i forhold de kan mestre og trives i, gir best økonomisk utbytte.
 

Lov om dyrevelferd (2009) beskytter alle virveldyr, inkludert fisk, og tifotkreps, honningbier og blekksprut. Loven slår fast at disse dyrene har egenverdi ut over nytteverdien som de har. I §23 er det lovfestet at ”Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov”.
 

I boken «Velferdsindikatorer for oppdrettslaks» defineres dyrevelferd som livskvalitet som oppfattet av dyret selv (Noble mfl. 2018). Å ha en bevisst kvalitativ opplevelse av seg selv og omgivelsene er essensielt, da vil individet både kunne finne de ressursene det har behov for, unngå farer og kunne veie ulike behov opp mot hverandre.
 

Fisk har et rikt utvalg av sanser og en relativt stor hjerne. De har også gode læringsevner og hukommelse, og har avansert individuell og sosial atferd. Mye tyder derfor på at fisk har en kvalitativ bevisst opplevelse av å være til, og at det er relevant å bekymre seg for deres velferd.

Siden vi ikke kan måle hva fisken opplever, er vi avhengig av indirekte metoder for å måle fiskens velferd.
 

Velferdsbehov er behov som påvirker velferden negativt når de ikke blir oppfylt eller forverres, og positivt når de blir oppfylt eller forbedret. For eksempel livsviktige behov som oksygen og trygghet, hvor mangel gir frykt og ubehag, som igjen stimulerer fisken til å unngå farlig miljø. Vi antar derfor at graden av oppfyllelse av velferdsbehov henger nært sammen med dyrets velferd, og at observasjoner av egenskaper ved dyret og miljøet indikerer grad av behovsoppfyllelse er gode velferdsindikatorer.
 

Eksempler på gode velferdsindikatorer:

For å ivareta velferden til oppdrettsfisk, trenger de et oppdrettsmiljø de både trives i og mestrer. I tillegg kan fisken gjennom trening og gradvis tilvenning gjøres bedre i stand til å mestre oppdrettsforholdene.

 

Det er derfor viktig med tilgang til lokaliteter med gode miljøforhold og lite smittepress fra sykdomsframkallende organismer, samt tilpasse utsettingstidspunkt til fiskens miljøbehov i denne fasen av livet. Det kan også gjøres ulike tiltak for å gjøre fisken mer robust, for eksempel ved å sørge for at all fisk som settes ut er smoltifisert og dermed har utviklet toleranse for saltvann.

 

 

All oppdrettslaks er vaksinert mot de farligste bakterielle sykdommene. Uten disse vaksinene hadde vi hatt enorme fiskevelferdsproblemer, og vi ville heller ikke hatt en oppdrettsnæring som i dag. Vi har fortsatt betydelige problemer med virussykdommer og mangler gode vaksiner mot de fleste, så nye vaksiner vil være et viktig tiltak for å bedre fiskevelferden.
 

Mye fisk skades og drepes under håndtering og behandling mot lakselus og parasitter. Det skyldes at utstyret og metodene som brukes, er for tøffe mot fisken. Særlig gjelder dette fisk som er svekket av sykdom eller dårlige miljøforhold. Å utvikle metoder som er mer skånsomme, og bruke preventive oppdrettsmetoder som reduserer behovet for behandling, vil være viktige tiltak som umiddelbart vil bedre dyrevelferden. Å gjøre epidemiologiske tiltak som å brakklegge større soner for å redusere smittepresset og ha koordinert utsetting og slakting av fisk, eller på andre måter redusere smittespredning mellom anlegg, vil også ha positiv effekt. Nye metoder som landbasert oppdrett, semilukkede anlegg, snorkelmerder og mer utaskjærs oppdrett vil også redusere smittepress og behov for behandlinger. Men dette kan også ha negative effekter på velferden, for eksempel ved større tetthet og dårligere vannkvalitet i landbaserte anlegg eller for mye strøm og bølger utaskjærs.

På litt lengre sikt kan en gjennom målrettet seleksjon og avl på fisk med god toleranse for oppdrettsmiljø og sykdomsfremkallende organismer, utvikle fisk som trives bedre i oppdrett og har bedre velferd. For eksempel har seleksjon av stamfisk med toleranse for virussykdommen IPN ført til at forekomsten av denne sykdommen har blitt sterkt redusert de siste årene. 
 

Oppdrett av fisk er et håndverk som krever gode kunnskaper og ferdigheter. En finner svært store forskjeller i dødelighet og grad av velferdsproblemer mellom ulike lokaliteter og produsenter, og mange oppnår svært gode resultater. Det er derfor mye å hente også på å lære av hverandre og etablere beste praksis i alle selskaper. Næringen arbeider i dag målrettet med dette.