Tema: Nordøstarktisk blåkveite

Merke-gjenfangststudier, modelleringsarbeid og genetiske studier tyder på at den nåværende inndelingen av populasjonene kanskje ikke er riktig. Forskere fra Norge, Canada, Island, Grønland og Færøyene samarbeider nå for å få en bedre forståelse av populasjonsstrukturen til blåkveite.

Området nord og øst for Svalbard til Kvitøya og Frans Josefs land er et oppvekstområde for blåkveite. Etter hvert som de vokser til, migrerer de sørover i Barentshavet. Kjønnsmoden blåkveite migrerer til Eggakanten mellom Fastlands-Norge og Svalbard og blir der hele året. 

Gyting

Det viktigste gyteområdet er lokalisert til øvre del av eggakanten nord og sør for Bjørnøya. Den nordøstarktiske blåkveitas hovedgyting foregår på dypt vann (500–800 m) om høsten og vinteren på eggakanten mellom 70 og 75°N. Egg og larver driver med strømmen avhengig av hvor gytingen foregår. De siste ti årene er hoveddelen av egg og larver blitt ført nordover langs Svalbard og østover mot Frans Josefs land.

Mot slutten av sommeren og begynnelsen av høsten starter ung blåkveite å bunnslå. Lengden er da ca. 6–7 cm. Dette skjer etter en relativ lang pelagisk fase (8–10 måneder) hvor larvene har spredd seg utover et stort område og ut til bestandens grenseområder. De første 3–4 årene tilbringer blåkveita i eller nær området hvor den bunnslår, som regel i relativt grunt vann (100–300 m). Etter hvert som den vokser, trekker den ut av ungfiskområdet til voksenområdet på eggakanten og i de dypere delene av Barentshavet.

Føde

Mer enn 40 byttedyrkategorier er funnet i magen til blåkveite, men fisk dominerer (hovedsakelig lodde og polartorsk) i tillegg til blekksprut, reker og avfall fra fiskebåter. Når fisken blir større, forsvinner de minste byttedyrgruppene (reker og lodde) og andelen torsk, hyse og fiskeavfall øker. Det er lite som tyder på at blåkveite er utsatt for høyt beitepress. Ungfisk er bare funnet i magene på tre arter (håkjerring, torsk og blåkveite selv), men sjøpattedyr som sel og hval kan være viktige predatorer på blåkveite.

Status

På 1970-tallet opplevde bestanden en drastisk nedgang, noe som førte til innføring av kvotereguleringer i 1977. De norske kvotene ble kraftig redusert fra 40 000 tonn i 1978 til 14 000 tonn i 1980. Bestanden fortsatte å gå ned, og i 1992 ble fiske etter blåkveite forbudt, med unntak av forskningsfiske og et begrenset norsk kystfiske. Etter dette moratoriet begynte bestanden å ta seg opp. Da moratoriet ble opphevet, økte de totale fangstene betydelig; fra rundt 13 000 tonn i 2009 til rundt 29 000 tonn i 2019. Denne kraftige økningen i fangstene førte til at bestanden begynte å minke igjen etter 2014. Både totalbestand og gytebiomasse er nå på vei nedover, og gytebestanden er nå under føre-var nivået.

Blåkveitas fremtidige bestandsutvikling avhenger også av rekrutteringen, som varierer, med topper i enkelte år. En god årsklasse kan ha stor effekt på blåkveitas bestandsutvikling. Den siste registrerte gode årsklassen er fra 2017, og disse er nå på vei inn i fiskeriene.

Fiskeri

Fisket er regulert ved hjelp av totalkvote, fartøykvoter, bifangstbestemmelser og minstemål. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon kom til enighet om en fordelingsnøkkel for blåkveite fra og med 2010 som innebærer at Norge har en andel på 51 %, Russland 45 % og 4 % avsettes til tredjeland for fiske i fiskevernsonen ved Svalbard.

Om lag 60 % av totalfangsten tas med bunntrål, 30 % med line og det resterende med garn eller andre redskaper.